Mangel på kunnskap og fagpersoner er ikke det største hinderet for et effektivt psykisk helsevern.
Vi har tradisjon for å betrakte psykiske helseplager som en form for sykdom som trenger behandling. Da er det vanskelig å i det hele tatt se for seg et alternativt perspektiv. Det er imidlertid svært mye som tyder på at helt andre måter å tenke på ville gitt bedre resultater. Jeg har på ingen måte noe fasitsvar for hvordan et samfunn bedre tilrettelagt for psykisk folkehelse burde se ut, men gjennom to tiår under den gjeldende helsemodellen har jeg gjort meg noen erfaringer. Jeg mener at endring er både nødvendig og mulig.
Diagnostikken, for å sikre riktig behandling, er kanskje det største og viktigste, helsefaglige prinsippet psykologien har adoptert fra somatikk, medisin og psykiatri. Men generell psykisk helse er et komplekst felt, og det er mange ting som tyder på at diagnostisering ikke gir oss de mest gyldige og virksomme svarene. Siden nittitallet har vi i Norge, etter oppskrift fra den amerikanske psykologforeningen, lagt stor vekt på empirisk validerte behandlingsmetoder. Det vil si behandling med påvist effekt i høykontrollerte studier for gitte diagnosegrupper.
Flesteparten av diagnosene er kun systematiserte sammenstillinger av symptomer som ofte opptrer sammen. De forklarer ikke årsaken til sykdommen. Dette er åpenbart et problem i seg selv. At diagnosene stadig revideres sier også sitt. I tillegg har behandlingsstudiene såpass strenge kriterier for hvem som kan delta, at de færreste av pasientene i spesialisthelsetjenesten ville kunne vært med. Slik må det være for å komme fram til statistisk signifikant belegg for at akkurat denne behandlingen har effekt for akkurat denne sammenstillingen av symptomer. I praksis betyr det at om du har andre plager, belastninger eller forutsetninger i livet, i tillegg til den gitte diagnosen, er det godt mulig at behandlingsformen som blir valgt ut fra diagnosen din ikke fungerer optimalt for deg. Når det er sagt fungerer «beste tilgjengelige» behandlingsform ytterst sjelden for mer enn 70 prosent av pasientene uansett, også innenfor de kontrollerte studiene.
Mer tvang og innesperring? Ja, kanskje det
De konkurrerende behandlingsformene har ofte fundamentalt forskjellige perspektiver på hvordan den menneskelige psyken er bygd opp. Den psykodynamiske tilnærmingen, adferdstilnærming, humanistisk tilnærming, kognitiv tilnærming, og biologisk og nevrovitenskapelig tilnærming, legger ulike forståelser til grunn for både forsknings- og behandlingsmetode. Resultatene bærer selvfølgelig også preg av dette.
De fleste norske psykologer har opplæring i og erfaring med flere av disse variantene, og bruker en pragmatisk tilnærming der de bruker de metodene som fremstår som mest nyttige ut fra kjennskapen til pasientens behov. Kunnskap om spesifikke, individuelle behov og preferanser kommer ikke nødvendigvis fram i en utredning der målet er å finne en diagnose.
Muligheten til å være pragmatisk og virkelig ta pasienten på alvor, begrenses i et system der det er et hovedformål å dokumentere at offentlig godkjent helsehjelp er korrekt administrert. Mange psykologer utvikler en preferanse for én tilnærming fremfor de andre, uten at den kan sies å være målbart bedre. Terapeuter fungerer ofte også bedre med en metode de kjenner godt. Behandlere har også sine individuelle egenskaper, og kan være mer eller mindre god i møtet med den enkelte. Psykologisk behandling kan aldri bli helt objektivt og nøytralt, og vi kan ikke kreve at behandlere skal fungere som roboter eller en form for kunstig intelligens, selv om det kan se ut som at det er akkurat det helsemyndighetene prøver å oppnå.
Psykiatrisk fallitt
Relasjonen mellom behandler og pasient, det at pasienten opplever seg sett, hørt og forstått, og møter en kunnskapsrik tilnærming til vanskene, i en dialog, er det som har vist seg å være den viktigste faktoren for å forutse utfall av behandling. Dette er samtidig en vag, kvalitativ og vanskelig målbar størrelse. Den passer ikke inn i tellekantsystemene våre. Det burde ikke være grunn til å gjemme den fullstendig bort, men det er det som skjer når vi etterspør tall og ikke begrunnelser. Synet vårt på hva som er virksomt for å avhjelpe psykisk uhelse er formet av tall og ikke av forståelse. Det gir oss et upresist og urettferdig behandlingssystem, med overdrevent fokus på de elementene som er helsefaglig minst effektive.
Psykologifaget og psykoterapiforskning har gitt oss uvurderlige innsikter i hvordan det er sunt og smart for oss mennesker å fortolke våre egne tanker, følelser og kroppslige reaksjoner. Men denne kunnskapen brukes i en sykdomsmodell som er designet for å forhindre og helbrede skade. Da blir resultatet at symptomtelling, kategorisering av frisk eller syk, nyttevurderinger og et evig voksende byråkrati som skal sikre «rettferdig» forvaltning av velferdstjenestene, tar all oppmerksomheten vekk fra det opprinnelige målet: å kunne ivareta sin egen psykiske tilstand på en god måte.
Det er verken mangel på kunnskap eller fagpersoner som utgjør det største hinderet for et effektivt psykisk helsevern. Det er sykdoms- og behandlingsfilosofien og et velferdssystem som ikke treffer menneskenes behov fordi det er innrettet mot størst mulig målbar og bedriftsøkonomisk lønnsomhet. Personlig har jeg gått så langt som til å gi avkall på autorisasjonen som helsepersonell fordi jeg mener vi burde ha muligheten til å gi kunnskapsbasert hjelp uten å måtte definere noen som syke først.
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Psykisk helse er fortsatt en kampsak, hvorfor?
– Det har vært så lett å ha kreft