Arman Vestad Spaltist

Hva gjør du når kameraten din tror han blir overvåket av droner, skriker til omverdenen fra verandaen og sier at nå er det over?

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Du ringer nødetatene. Men hva skjer da?

SØNDAG 15. JANUAR, 12:05:

Asbjørn ringer uanmeldt på døra mi. Kona åpner. Han vil snakke med meg, men jeg er ikke hjemme.

SØNDAG 15. JANUAR, 15:05:

Sliten kommer jeg hjem fra flyplassen. Asbjørn dukker opp. Noe er galt. Han er dratt i ansiktet, og ser rundt seg hele tiden.

– Arman, de spaner utenfor leiligheten min hele tiden. De kobler seg på bluetooth-tingene mine og hører alt jeg sier. De flyr droner som filmer alt jeg gjør. Han er tydelig paranoid og under samtalen lurer han også på om jeg er en del av komplottet mot han.

Asbjørn heter egentlig noe annet. Han er en av mine gamle, «dårlige venner» fra nittitallet. Han kom seg ut av rusmiljøet og bygget opp en solid liten bedrift. De siste årene har han hatt full kalender og god inntekt. Han har alltid prioritert samvær med datteren. Jeg har sett opp til hvordan han til stadighet utvikler seg i farsrollen.

Så smalt det. Han ble utbrent og sykemeldt. Alle trodde han trengte en liten pause. I stedet slet han med mørke tanker.

Jeg er en venn og pårørende, og er klar over at jeg ikke sitter med all informasjon, men jeg føler meg maktesløs i møte med et psykiatrisk apparat som er skåret langt forbi beinet og skal kuttes ytterligere, ifølge helseministeren. Som venn opplever jeg nå at samfunnet fullstendig svikter Asbjørn. Ingen tar ansvar og etatene skyver han mellom seg.

MANDAG 16. JANUAR, 20:30:

Jeg er på bursdagsfest. Telefonene ringer og en annen felles kamerat, Ole, forteller at Asbjørn er hentet av helsevesenet fordi han har stått på verandaen og ropt ut til verden at han ser dem som overvåker ham. Han er livredd.

Når Asbjørn får medisin og får sovet ut, så skriver han seg ut selv. Vi rundt fortviler, og Ole kjører han tilbake til psykiatrien. Igjen kommer han ut.

For 20 år siden hadde vi 800 døgnplasser i psykiatrien i Midt-Norge. I år har vi 400. Med ostehøvel kutter politikerne plass etter plass, år etter år. Samtidig øker befolkningen, og folk med behov for behandling. Ventelistene hos psykolog blir lengre og lengre, og psykologene blir presset av helseforetakene til å skrive ut pasienter før de er ferdig behandlet. I aviser og tidsskrifter ropes det varsko gang på gang. Helseminister etter helseminister lover bot og bedring, men fortsetter å kutte.

ONSDAG 8. FEBRUAR, 13:20:

Min venninne Berit ringer Asbjørn og spør om det er greit at vi vennene kommer som avtalt. Han sier at han absolutt ikke vil ha besøk, noe hun aldri har opplevd før. Han tar ikke telefonen når jeg ringer. Vi utsetter besøket.

ONSDAG 8. FEBRUAR, 20.00

Asbjørn sender oss en video med en signalpenn – noe båtfolk har med seg på havet for å sende nødbluss om de er skikkelig i havsnød.

–Jeg er skuffet over dere akkurat nå. Jeg tar livet mitt hvis dere ikke kommer, sier han i videoen.

Vi ringer 113.

ONSDAG 8. FEBRUAR, 20:15:

Politi, brannvesen og ambulanse rykker ut. Innsatslederen forhandler med Asbjørn.

Etter noen timer avfyrer han av signalblusset inne i leiligheten. Det begynner å brenne. Etter fem timer får de han endelig ut. Vi er sikre på at Asbjørn nå blir lagt inn, og puster lettet ut.

TORSDAG 9. FEBRUAR KL 11.00

Asbjørn blir skrevet ut og fraktet bort i taxi. Overlatt til seg selv.

Han er dessverre langt fra alene om å ikke få den hjelpen han trenger i psykiatrien Norge i dag. Trine Hay Stesaas fortalte til Adresseavisen at det tok mer enn ett år før hun fikk hjelp da hun var psykisk syk. Da hun fikk en kreftdiagnose, startet behandlingen etter to dager»:

Jeg forstår at vi må prioritere i helsevesenet, men når folk med så tydelig behov for akutt hjelp prioriteres bort, viser det at det psykiatriske helsevesenet har spilt fallitt. Jeg forlanger ikke at ledere må gå. Jeg vil at de bretter opp ermene, åpner pengesekken, ansetter flere og bygger plasser til dem som er syke.

FREDAG 10. FEBRUAR, 14:30:

Kona og jeg har en miniferie i København. Jeg skal akkurat til å hoppe ut i bassenget da Asbjørn ringer.

Han snakker på nytt om å gjøre det slutt. Det blir en lang samtale. Vi vennene ringer fortvilet oss imellom, til 113 og politiet. Han blir snakket fra det, kjørt til legevakten, og så var det hjem igjen til den brannskadde leiligheten. Det var en surrealistisk opplevelse. Jeg måtte ta imot Asbjørns beskjeder til hans etterlatte, mens jeg skulle pleie kjærligheten.

Jeg ligger våken og tenker på hva jeg selv skulle gjort annerledes i de siste månedene. Jeg bruker det jeg kan fra min egen erfaring med rus og som rådgiver når jeg snakker med fortvilte mennesker som Asbjørn, men jeg er verken psykolog eller psykiater. Han, og andre i hans situasjon, trenger behandling av profesjonelle. En plass i systemet. I dag har han en korttidsplass i psykiatrien. Både han og vi vennene jobber for at han også skal få et tilbud nå han kommer ut, men er spente på hva som skjer. Han er like fortvilt som oss.

Asbjørn har godkjent innholdet i denne teksten. Adresseavisen kjenner hans identitet og har vært i kontakt med han i forkant av publiseringen.