Ansatte sliter seg ut og forlater det offentlige helsevesenet. Snart kan ting gå fra vondt til verre.

Helsepersonell som gråter på jobb. Sykepleiere som sier opp i protest. Leger som forteller om en arbeidsbelastning som gjør at enkelte av dem frykter for pasientenes liv. Alarmen fra helse- og omsorgssektoren har ulet lenge. Tar vi ikke varskoropene på alvor nå, kommer ting til å gå fra vondt til verre.

Etter Helsepersonellkommisjonens ferske rapport har mye handlet om hvordan vi framover må klare oss med færre ansatte per pasient. Samtidig kommer det en rekke advarsler om situasjonen her og nå. Overlege Erik Engebretsen på Akershus universitetssykehus sier til NRK at bemanningen må dobles, og at det må skje med én gang. Det Engebretsen og andre leger i nattevakt-turnus beskriver fra sin arbeidshverdag, viser helt uholdbare arbeidsforhold. Både nå og framover vil mangelen på fagfolk være én av sektorens største utfordringer. Men når dagens budsjetter er for trange, risikerer vi at ansatte sliter seg ut og forlater det offentlige helsevesenet. Det taper alle på.

Skrekkeksemplet kan vi se i Storbritannia. Her har krisen kommet lenger. På samme måte som vårt offentlige helsevesen har vært hjertet i velferdsstaten, har National Health Service (NHS) vært britenes stolthet. På samme måte som i Norge, har den britiske helsekrisen bygd seg opp over lang tid. Den skyldes ikke bare koronapandemien. Krisen har vært varslet lenge. Flere enn 140 000 planlagte legetimer og operasjoner har blitt avlyst etter streiker i slutten av fjoråret, skriver The Guardian. Ansatte forteller om uholdbare arbeidsforhold, der pasientene er de største taperne. Aftenposten referer til Twitter-meldinger fra anonyme leger som sier at de må velge mellom hvem som skal få den neste ledige plassen og dermed leve, og hvem som ikke får plass og må dø.

Der er vi ikke i Norge. Og dit må vi heller ikke komme. Riktig bemanning redder liv. Allerede før pandemien har helsepersonell varslet om uholdbare arbeidsforhold og høyt arbeidspress, både i kommunene og på sykehusene. Samtidig krever eldrebølgen nye måter å organisere tjenestene på. Det er avgjørende at de ansatte involveres i det arbeidet. Vi har ikke råd til å miste én eneste ansatt i det offentlige helsevesenet.