En dag skal jeg legge opp. Da håper jeg fortsatt å kunne se vintersport på tv i helgene.
Da jeg var liten, var en perfekt lørdag eller søndag synonymt med å starte morgenen med skitur, så hjem for å se vintersport resten av dagen. Jeg slukte alt. Dette ser jeg frem til å kunne gjøre igjen den dagen jeg finner ut at nok er nok og helg igjen skal være helg, og ikke arbeidsdag.
Da jeg begynte med skihopping i Holmenbakken i Asker, bestod oppvarmingen av å tråkke bakken, og den som kjørte rettest fikk hoppe først og satte spor for resten. Dette er også prinsippene min idrettskarriere ble bygget av.
Norsk toppidrett trenger landslagsmodellen
Pappa lærte seg å smøre hoppski og montere bindinger, og kunnskap gikk fra de som hadde det til de som var nye til sporten. Som Tore Øvrebø så fint understrekte i sitt innlegg: «De beste utøverne tilfører landslagene markedsverdi, samtidig som landslagene har gitt de beste utøverne forutsetninger for å utvikle seg for å bli best».
I hopplandslaget har vi et klart forhold til verdiene våre, respekt, ydmykhet og glede, vi har en visjon om å være verdens viktigste hoppnasjon. Ikke beste, men viktigste.
Vi ønsker å være gode rollemodeller som tenker på sporten som helhet, ikke bare i dag, men også i fremtiden. Ettersom vi lever i en verden preget av global oppvarming og en vintersesong som stadig er truet av plussgrader, har vi ikke behov for en indre fiende som også turer rekrutteringen, og da også interessen for sporten. Som et resultat av økonomiske innstramninger har vi i Hopp Norge mistet rekruttlandslaget, og det er mange tanker om hvilke konsekvenser dette vil få for fremtiden. Det har ført til at en større del av ansvaret faller på skikretsene, som er helt avhengige av støtte.
Det er mange måter å støtte opp under rekrutteringen for fremtidens stjerner. Det ene er midler i form av penger og utstyr, som er helt essensielt for å kunne drifte, det andre er frivilligheten og de som ofrer egen tid for å sikre barn mestring og muligheter som ikke finnes andre plasser enn i idretten.
Idrett for alle
Det var ikke meg sponsorene betalte for da jeg fikk mine første klær på vei til debut i COC (nivå 2) i 2014. Det var Anders Jacobsen, Tom Hilde og Anders Bardal. Jeg har vært en økonomisk byrde i størstedelen av min idrettskarriere. Som de fleste idrettskarrierer er, og forblir. Jeg er en som har blitt satset på, jeg har fått muligheter, og nå kan jeg forhåpentligvis bidra og gi tilbake, slik at når helgen kommer, kan jeg starte den med en skitur, for så å se vintersport resten av dagen (med solbærtoddy i koppen).
Vår viktigste oppgave som toppidrettsutøvere er å ikke glemme hvor vi kommer fra, og heller ikke viske ut sporene for de som følger etter oss. Vi må være vårt ansvar bevisst og gjøre det vi kan for at rekrutteringen og engasjementet opprettholdes. Vi må sikre at jobben til alle ildsjeler, mammaer og pappaer der ute, som skal bruke tiden sin på å kjøre og hente på trening, stå i kiosken, i bakken eller i løypa, ikke er forgjeves.
Vi på toppen må derfor gjøre vår plikt og passe på å tråkke gode og stabile spor, slik at andre kan følge etter.
Slik aktivitet er ikke gratis, og heller ikke tilgjengelig for alle