Vi står midt i en mye omtalt rettssak der en av Norges mest innflytelsesrike internasjonale idrettsledere står tiltalt for korrupsjon.
Uten å ta stilling til Besseberg-saken som er i prosess, kan vi likevel spørre om hvordan slike saker kan oppstå og utvikle seg. For vår norske sak er ikke unik.
Historien om FIFA og presidenten Sepp Blatter er et kjent eksempel. Blatter styrte FIFA fra 1998 til 2015, da han sammen med en rekke andre toppledere ble kastet ut med anklager og korrupsjon og maktmisbruk. Et annet eksempel er senegaleseren Lamine Diack, tidligere leder av Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) og medlem av Den Internasjonale Olympiske Komité (IOC). Diack ble anklaget for å ha tatt imot bestikkelser ved tildeling av flere OL og dømt sammen med en rekke medarbeidere, inklusive sønnen, for å ha dekket over russiske dopingsaker.
Er idretten egentlig for alle?
Korrupt lederskap kan ha store konsekvenser for både idrett og samfunn, spesielt når det handler om store arrangement. Rio de Janeiro ble tildelt et kostnadskrevende OL i 2016 på tross av at byen var rangert lavest i IOCs evaluering av aktuelle søkerbyer. Det er sterke indikasjoner på at Qatar fikk 2022-VM i fotball ved hjelp av korrupsjon.
Organisasjonen Play the Game, som arrangerer en konferanse i Trondheim i februar, har i en årrekke kartlagt status når det gjelder (mangel på) godt lederskap i internasjonal idrett. Det er flere forhold som gjør idretten sårbar. For det første: Det handler om store penger i et uoversiktlig landskap med interesser av mange slag. For idrettsorganisasjonene er mesterskapene den største inntektskilden. Medieinntektene kan bli betydelige hvis det blir budkriger om rettighetene. Det forutsetter at konkurransene finner sted i moderne anlegg. Siden disse finansieres av skattebetalerne i arrangørlandene, trenger ikke de internasjonale forbundene å bekymre seg for kostnadsoverskridelser. De største arrangementene, som OL og VM i fotball, kan gi offentlig oppgradering av generell infrastruktur. For arrangørstedene og de nasjonale forbundene er de en mulighet til å «snike i køen» av offentlige tildelinger. Her ligger det også gevinster for lokale entreprenører og forretningsinteresser. For arrangørene handler det også om oppmerksomhet og positiv omtale. Her finnes mange motiv fra positiv patriotisme til sær nasjonalisme og ønsket om å bedre et frynset omdømme: sportsvasking.
Nå er ikke et uoversiktlig landskap av interesser og heller ikke korrupsjon uvanlig i internasjonal business. Idretten er imidlertid ekstra sårbar på grunn av et annet forhold: Idrettslederne opererer i et felt uten tydelig innsyn, der beslutninger og prioriteringer kan gå under den juridiske radaren. De fleste internasjonale forbund har sine hovedkontor i land som tillater høy grad av konfidensialitet, som Sveits. Store arrangement er spredt over hele verden, stadig nye aktører blir involvert, ansvar for kontroll og innsyn fragmenteres, og lederne har tradisjonelt operert relativt uforstyrret.
Hva er det vi som trenere ikke forstår?
Det tredje forholdet er at internasjonale idrettsorganisasjoner gjerne er bygd opp med nasjonale forbund som likestilte medlemmer. Sett utenfra er modellen forbilledlig demokratisk ved at hvert medlem har en stemme. I FIFA betyr det at små land som Brunei og Andorra har samme stemmekraft som England eller Tyskland. I noen forbund har det medført at ledere, etter å ha blitt valgt, har invitert inaktive forbund til å bli medlem. På den måten har de sikret gjenvalg av seg selv. Slik praksis har blant annet blitt anvendt av det internasjonale håndballforbundet (IHF) og det internasjonale sjakkforbundet (FIDE). For all del: Det finnes en ideell grunn som legitimerer øvelsen. Lederne ønsker å utbre idretten. Men et annet motiv kan være muligheten for makt og kontroll.
Sist, men ikke minst handler det også om: Et gjensidig avhengighetsforhold mellom aktørene som forventer å høste gevinster. For lederne av de nasjonale forbundene som søker internasjonale mesterskap, kan det være smart å gå stille i dørene og ikke snakke for høyt om kritikkverdige forhold i de internasjonale forbundene.
Slapp ung kvinne inn på rommet. Var han bare en snill bestefar?
Skandalen foregikk mens trønderen ble løftet frem
Satt på spissen inviterer strukturelle forhold til korrupsjon på mange nivå. Hva kan gjøres? For det første må organisasjonene bli transparente og gi innsyn i alle viktige prioriteringer og pengestrømmer, ikke minst når det gjelder tildeling og gjennomføring av store mesterskap. For det andre bør organisasjonene ha en kritisk gjennomgang av sine beslutningsprosesser for å bli mindre sårbare for stemmemanipulasjon.
Kan internasjonal idrett leve opp til slike krav? Organisasjonene har neppe noe valg. Diskusjonen av Qatar-VM viser at allmennheten har et sterkere søkelys på ledelse og tydeligere forventninger til redelighet og orden enn før. Dette gjelder også sponsorer. Det er verdt å huske at det var når Coca-Cola og McDonald’s, to av FIFAs mektigste sponsorer, fikk nok av Blatter at han måtte gå.
Organisasjoner som IOC og FIFA jobber med saken. World Athletics har etablert en uavhengig integritetsenhet som overvåker organisasjonen. Det gjenstår å se om utviklingen går raskt nok. Internasjonal idrettsledelse er en risikosport. Dyktige ledere kan legge til rette for en bærekraftig toppidrett og store idrettsøyeblikk, men slurv og grådighet vil gi dype fall.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!