Håndballsesongen er godt i gang, og her kommer et hjertesukk fra en ivrig, men fortvilt trener. Håndballforbundet er veldig tydelige på at vi skal spille så jevne kamper som mulig. I håndball har vi dessverre ikke nivådeling slik som i fotball, dermed blir det vår oppgave som trenere å få til dette. Vi skal inn og justere spillet slik at begge lag får best mulig utbytte og utvikling.
Dette synes jeg ikke gjennomføres i særlig stor grad. De tre første kampene våre tapte vi med over ti mål hver kamp. Vi har greid å få med oss fem nye spillere i år og omtrent doblet spillerstallen etter en intens og heftig rekrutteringsperiode både av oss voksne og gutta selv. Da er det ikke så veldig motiverende for verken nye eller etablerte spillere å oppleve å bli høvlet over av motstanderne.
Det var ikke meg sponsorene betalte for
Nylig spilte vi kamp, og vi ledet med 4–5 mål da det var igjen fem minutter. Da plasserte vi de minst øvde og ferske spillerne i sentrale deler av banen, slik at de fikk mulighet til å ta større ansvar og prøve seg. Dette resulterte i at vi vant kampen med kun ett mål. Men vi gikk av banen som et bedre lag, og motstander gikk av banen med en litt bedre følelse. Vinn, vinn. To timer senere spilte vi en ny kamp, der vi ble overkjørt og tapte med nesten 20 mål. Senere på kvelden skulle jeg selv spille kamp i Nidarøhallen (jepp, jeg er såpass gammel at den heter det for meg), og de som spilte før oss var gutter født i 2012, fra en annen avdeling. Det ene laget vant med 30 (!!!) mål. Hva skjer? Tror dere det tapende laget gikk ut av hallen og tenkte: Yes, håndball er gøy! Dette må jeg få med flere kompiser på!»? Jeg ser for meg at de kjente på en følelse av håpløshet og at de ikke mestret denne idretten. Mine gutter går i alle fall i kjelleren når de opplever dette, og de fleste ønsker da å slutte med håndball.
Hva er det vi som trenere ikke forstår? Vi ønsker jo at guttehåndballen skal være attraktiv og at mange gutter skal være med på denne fantastiske sporten. Fortsetter vi på denne måten, står vi igjen med bare fire-fem lag i Trondheim fordi ingen andre synes det er gøy lenger. Ingen tjener på å vinne med over ti mål. Lite utvikling på vinnende lag og lite utvikling for tapende lag. Nå ønsker jeg at alle går i seg selv og ser på sin praksis. Det er vi som må gjøre håndball gøy. Og det å få med også de som bare er der for å være med kompisen, er like viktig som å få med de andre.
Var virkelig alt så rosenrødt?
Slik aktivitet er ikke gratis, og heller ikke tilgjengelig for alle
Motsetningene kan bli så store at splid og uvennskap skaper uutholdelige forhold
Hvis du synes det er vanskelig å regulere og tilpasse underveis, så har du noen tips her:
Sett en ny spiller i mål. Vi får aldri nok keepere.
Skårer dere mye på kontring? Gi beskjed om at nå skal vi øve mer på etablert angrep.
Flytt de mest øvde spillerne på posisjoner der de ikke blir så dominerende.
Ta av en spiller, slik at de som er igjen må jobbe enda hardere.
Lag regel om at nå skal de øve på distanseskudd fra ti meter.
La dem øve på å bruke feil hånd.
Jeg så samme tendens i fjor, men det ble enda tydeligere i år, nå som vi har begynt å vise målene på tavla. Kan vi bli enige om at vi snur denne uheldige utviklinga før vi mister mange lag? Jeg har trua. Og jeg håper at dette har skjedd fordi man ikke har vært bevisst, ikke fordi man ønsket å overkjøre 11 åringer.
Innlegget ble opprinnelig sendt som et brev til trenerne for lagene Klæbu IL møter i serien for gutter født i 2012.