Det trønderske fotballpublikum har trykket Sverre Nypan til brystet. Det har imidlertid reist seg en debatt rundt Sverre og andre fotballtalenter på bakgrunn av den satsingen som lå til grunn i hans lag i Nardo FK, i tillegg til den aktiviteten som forgikk i privatlaget Tiger. Denne debatten er velkommen. Den norske modellen trenger å bli diskutert. Ikke fordi den er dårlig, men fordi den har utfordringer. Den norske modellen er avhengig av å forene krefter med motstridende interesser, og det kan skape splid og uforsonlighet. Dette går enten ut over NFFs målsetning om flest mulig lengst mulig, eller utviklingsmulighetene for de som kan bli riktig gode. Kanskje begge grupper på samme tid.
Slik aktivitet er ikke gratis, og heller ikke tilgjengelig for alle
Var virkelig alt så rosenrødt?
Forbedringspotensialet ligger først og fremst i hvordan barn, ungdommer og deres foreldre bedre kan eksistere sammen i det enkelte fotballmiljøet. Det finnes knapt et eneste lag der alle foreldre trekker i samme retning. Foreldrenes holdning blir nesten alltid påvirket av eget barns ståsted. Ivrighet og talent gir gjerne eliteorienterte foreldrene. Er barnet kun interessert i å være sammen med venner og ikke har de samme forutsetningene for å bli i god, blir foreldrene gjerne breddeorienterte. I de fleste tilfellene går det bra, med en uenighet det går an å leve med. Men det finnes også mange tilfeller der motsetningene blir så store at splid og uvennskap skaper uutholdelige forhold, gjerne med den følge at nødvendige ressurspersoner ikke orker mer.
Debatten rundt fotballmiljøet Sverre Nypan vokste opp i, har belyst hvor utfordrende det kan bli. Jeg har litt kjennskap til dette, for jeg satt i sportslig utvalg i Nardo FK en periode. På det aktuelle laget var det ofte motsetninger i forholdet foreldre/trenere/klubb. Følgene var en rekke møter og en rekke henvendelser inn mot klubben. Stridigheter som hadde sitt utspring blant voksne i fotballen, påvirket også barna.
Det var ikke meg sponsorene betalte for
Skal det bli «andre boller» på St. Olav?
Det vanskelige spørsmålet blir hvordan man kan løse opp i slike floker til fotballens beste. Som kretsleder Are Bergquist skriver i sitt innlegg i Adressa, er det muligheter for å ivareta alle ut ifra NFFs retningslinjer. Men i praksis er det ofte ikke så enkelt. En av de største utfordringene er mangel på kontinuitet. Sportsplanen som ble skrevet i fjor, viser seg for ofte å være uinteressant for den treneren som kommer inn neste år. Den enkelte treners ideer om toppsatsing eller breddetenking trumfer for ofte de gode intensjonene i sportsplanen. Ikke desto mindre, er et (enda mer) økt fokus mot klubbstyring, gjennom en godt kjent sportsplan, én av de viktigste forutsetningene for å bedre den norske modellen.
Kostholdsråd som skaper hodebry