Det er vondt og vanskelig å snakke om den mørkeste dagen i norsk historie, men vi trenger en konstruktiv samtale om veien videre.

I dag har det gått 12 år siden en av de mørkeste dagene i Norges historie. Dagen da 77 uskyldige mennesker ble drept. 69 på Utøya. De fleste var barn og ungdommer. Dagen vekker vonde minner. Vi må likevel reflektere og diskutere terrorhandlingene som traumatiserte en hel nasjon. Vi kan aldri slutte å snakke om 22. juli.

I årene etter terrorangrepet 2011, har det flere ganger blitt fremmet påstander i den offentlige debatten om at Arbeiderpartiet og AUF har forsøkt å utnytte 22. juli til egen politisk gevinst. Både politiske ledere og kommentarfelt i sosiale medier har beskyld Arbeiderpartiet for å trekke «Utøyakortet». Det har ført til en lite konstruktiv og polarisert debatt. Heldigvis viser to nye undersøkelser fra forskere ved Senter for ekstremismeforskning, at det har skjedd en holdningsendring. Stadig færre mener at Arbeiderpartiet og AUF bruker «Utøyakortet» og en majoritet mener at terrorangrepet var rettet direkte mot partiet.

Holdningsendringen er viktig. Alle former for polarisering i det offentlige ordskiftet om 22. juli er ødeleggende for den konstruktive samtalen om veien videre. Da trenger vi mest mulig grad av felles forståelse. Det er ikke bare holdningene bak terroren som må bekjempes, men også den polemikken som skaper utrygghet. Her må alle politiske partier være sitt ansvar bevisst. Måten politiske makthavere ytrer seg om terrorhendelsen på, har stor betydning for hvordan den blir oppfattet i befolkningen.

– Alle kommuner i hele landet bør ta seg råd til å sende skoleelevene på besøk til 22. juli-senteret og Utøya, sier AUF-leder Astrid Hoem til NTB. Hun mener at et besøk på Utøya kan fjerne eventuell berøringsangst rundt tematikken.

AUF-lederen har flere gode poenger. AUF og Arbeiderpartiet skal ikke være nødt til å forvalte historien alene. Det må vi gjøre i fellesskap, selv om historien er vond og grusom.