Daniel Johansen Spaltist og kunsthistoriker

Har frykten fra Utøya gjort oss ute av stand til å bygge vår egen framtid?

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Du sitter i en enorm ørelappstol. Den hegner om deg som en trygg favn, men allikevel er øynene dine vidåpne av frykt, og ørene dine er sperret opp som radartallerkener. Du ser ikke det som invaderer tryggheten din, men du kjenner at det er der. På stolryggen over hodet ditt står spøkelsesaktige skikkelser som henretter bakbundne menn, eller utkjemper slag.

Kunstneren Håkon Gullvåg har siden 1980-tallet malt utallige variasjoner over denne scenen. Selv om motivet er skapt i en annen tid evner ingen norsk billedkunstner å fange samtidens invaderende fornemmelse av utrygghet bedre. Den gnagende følelsen av at noe fryktelig er i ferd med å skje, som forfølger deg helt inn i dine tryggeste rammer. Især når datoen 22. juli nærmer seg.

«Reise i stol II», Håkon Gullvåg, 1999. Foto: ©Håkon Gullvåg

Blir sansene våre skjerpet før denne dagen hvert år, eller hardner verden alltid til på denne siden av sommeren? Jeg har ferie-rømt fra byen til et lite hus ved havet. I ny og ne ser jeg opp fra planter og malingsspann når duren av kampflyene fra den nærliggende NATO-basen overdøver fuglesang og summingen fra insekter. Eller når det stadig tilbakevendende marinefartøyet ankrer opp i vågen.

På kveldene, når smarttelefonen åpnes, danser Gullvågs spøkelser på hustaket. Meldinger om 100 000 russiske soldater i bevegelse mot Kharkiv, fascistenes hanemarsj mot den spanske valgdagen på søndag, og den dommedagspregede hetebølgen på alle kontinenter. Suset i trærne klarer ikke å overdøve ulvehylene fra taket. Vi kan si til oss selv at vi er trygge, men de uler om at det kommer! Det kommer!

Frykten har gått hånd i hånd med avmaktsfølelsen i tolv år nå. Var det i 2011 at så mange flyktet inn i den trygge lenestolen? Før terroren rammet 22. juli hadde nesten hvert politiske parti i Norge en armada av trente unge talenter. Så begynte mange å trekke seg. Var det råskapen på Utøya som skremte så mange vekk? Eller var det ønsket om at våre foreldre må rydde opp i det rotet de har skapt før vi har en plass i verden igjen?

Hvorfor fortsetter det tolv år etter? Er det frykten for å mislykkes som lammer? Eller er det hetsen, sjikanen, truslene, og medias jag etter plettfrie politikere som holder unge folk tilbake? 22. juli vil for alltid minne om at det ligger alvor bak truslene i kommentarfeltene. Avmaktsfølelsen er heller ikke et særnorsk fenomen. Dersom Joe Biden får et drypp under presidentvalgkampen til neste år, står det ingen åpenbare unge talenter klare til å ta over stafettpinnen.

Jeg er selv en av de lammede menneskene som skygger unna toppen. Som håper på evnene og erfaringene til gamle menn og kvinner. Hvor absurd er det egentlig ikke? De jeg setter min lit til har selv vært med på å skape krisene vi står i, og de får heller aldri oppleve de største konsekvensene av dem. Realiteten er at jeg og de som følger samme mønster er en del av problemet. Vi lot oss lamme av frykt da energien og innsatsen vår trengtes som mest.

Folks opplevelse av kriser i dag er trolig lik den som rådet da Franklin D. Roosevelt startet sin presidentgjerning i 1933. Den fjerde mars det året holdt han sin innsettelsestale for det amerikanske folk. Talen ble holdt midt i den store depresjonen og dagen før nazistene vant det føderale valget i Tyskland. Roosevelts tale er mest kjent for sitatet « … det eneste vi har å frykte er frykten selv», men presidenten fortsatte på treffende vis. Han beskrev frykten i samtiden som en: « … navnløs, urimelig redsel som lammer alle avgjørende forsøk på å snu en retrett til en offensiv.»

Vi må ta inn over oss at vår verden er som den er. Dersom vi ønsker å gjøre den bedre må vi trå ut i den møkka som vi har fått. En politisk storm går aldri over av seg selv, og ingenting tyder på at våre foreldre og besteforeldre klarer å løse tidens kriser alene. Gullvågs spøkelser fra stolryggen vil dessuten aldri la oss i fred før vi konfronterer dem. Hets, hat og vold er en del av den politiske hverdagen. Klimakrisen vil bli verre. Dersom vi evner å snu vår frykt til handling vil vi allikevel miste mye av det vi er mest glad i. Men overvinner vi ikke vår egen frykt vil alt være tapt.

Viker vi vil noen andre fylle tomrommet. Og de mener alvor. Det vil 22. juli for alltid minne oss om.