Daniel Johansen Spaltist i Adresseavisen

Mange av oss skeive er gjort usynlige av naturen, men ikke alle er like «heldige».

Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Jeg hater å være et offer. Jeg hater å gråte. Jeg hater å slåss. Jeg hater å gå i tog og rope slagord. Jeg hater å kreve spesialbehandling. Kort sagt hater jeg å bli vurdert eller behandlet på grunn av den jeg er, og ikke på grunn av det jeg gjør.

Jeg er en av disse skeive gratispassasjerene som ikke bærer legningen på kroppen. Jeg er singel og går dermed ikke hånd i hånd med noen i Trondheims gater. Med min regnbuefamilie kan jeg gå helt under radaren i bybildet. Pakket inn i kjernefamiliens blanke glasur.

Dersom noen konfronterer meg utendørs er det på grunn noe jeg har sagt, skrevet eller gjort. Og selv de som er rivende uenig med meg er høflige. Jeg kan gå ut av døra med dette som rustning hver dag.

Med min regnbuefamilie kan jeg gå helt under radaren i bybildet. Pakket inn i kjernefamiliens blanke glasur, skriver Daniel Johansen. Foto: Christine Winther

Mange av mine venner er ikke så privilegerte. Annerledesheten deres vises og høres hvorhen de går. Det eneste som skiller meg fra dem er at de ikke kan gjemme seg i byens tåke av mennesker. De får ikke lov til å være individer med egne historier, egenskaper og prestasjoner som alle andre.

De må stå i fronten, som en fortropp av bondesoldater, og ta spyttklyser, rop, slag og spark. Mens vi andre sitter på hestene bak, gjort usynlige av blank rustning, og kan bekvemt vurdere om det er noe poeng å senke lansen avhengig av hvor tung skyts de i første rekke tar.

Mange skeive og især de som er trans, tar konsekvent ikke buss i Trondheim. De prøver å unngå ungdomsgjenger på gaten på dagtid, og prøver å ikke bevege seg utendørs på kveldstid. Når de blir utsatt for offentlig hets kommer som oftest ikke folk dem til unnsetning. De som er vitne til slike hendelser ser bort. De er redde for å blande seg.

Dette er ikke en overdrivelse, dette er hverdagen for mange av mine venner i det åpne og inkluderende Trondheim. Vi andre kan leve våre hverdager og våre liv beskyttet av respekten for privatlivet. Gjort usynlige av naturen. Men mange er ikke så privilegerte.

Den daglige urettferdigheten i hverdagen er god nok grunn til å feire pride uten spor av tvil. Men denne dagen minner oss gratispassasjerer på at noen dager er annerledes. For det finnes folk som ikke synes det er godt nok å plukke ut leselige sonoffer på gata, og hundse dem offentlig. De har forstått at det er flere av oss enn de man kan avsløre med blikket. Så de dro til London pub, hvor både de synlige og usynlige møtes, og skjøt vilkårlig.

På en grotesk måte fortjener terroristene en takk for denne oppmerksomheten. For de har rykket oss gratispassasjerer ut av vår bekvemme søvn. De fratok oss retten til å nyte å være en del av det gode selskap mens de synlige fortsatt blør. De har nådeløst vist oss at det ikke finnes en hverdag mer.

I dag skal vi kjenne på fellesskapet. For storsamfunnet retter en utstrakt hånd mot oss. I dag må vi ikke gjemme oss bak et slør av bekvemmelighet. Både synlige og usynlige skeive er borgere av dette landet, av lov, rett og representasjon.

Men når hverdagen kommer må det store arbeidet begynne. De som står i front må få ta del i det samme verdige livet som vi andre har tatt for gitt, og som loven og norske politikere sier vi har rett på.

Den 25. juni forteller oss samtidig at vi ikke har noe valg. Det finnes nemlig ikke lenger skygger å gjemme seg i.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!