På morgenen da jeg fylte ni, kom mamma og pappa inn på rommet mitt med hardpornoblader, slankeoppskrifter, prisliste på dop og masse penisbilder, sa «Gratulerer med dagen», og lukket døra etter seg.

Til deg som satte kaffen i halsen nå: Nei, det gjorde de ikke. Det ville vært en syk niårsgave å gi sitt barn.

Jeg har straks en niåring i hus og det eneste hun ønsker seg er en telefon.

Og akkurat telefon er det siste jeg har lyst å gi henne. For jo mer jeg vet og lærer og erfarer om smarttelefon, jo dummere syns jeg den er. Noen syns kanskje smarttelefonen er Guds gave til mennesket, jeg begynner å lure på om det er djevelens.

Niåringens ønskelista: Øverst kommer telefon. Det eneste hun ønsker seg. Foto: Privat/@foreldrefella

Jeg ønsker å la barnet mitt leke, utforske og få leve i den uskyldige bobla noen år til før jeg åpner døra til verden, i all sin skjønnhet og stygghet. For min store skepsis til telefonen, handler ikke først og fremst om tiden den stjeler, hvor passiv den gjør oss, eller hvor hinsides dyr den er. Selv om det er grunner gode nok i seg selv.

Ifølge Medietilsynets Barn og Medier-undersøkelser er omtrentlig halvparten av norske 9-åringer på sosiale medier. Apper som jevnt over har 13 års aldersgrense. Aldersgrenser som er satt av selskaper som velger profitt fremfor trygghet. Likevel er det å snakke om aldersgrenser på et foreldremøte som å kaste en fakkel i et tørt jonsokbål.

Jo da, jeg har hørt argumentasjonen: «Ja men de havner så lett utenfor det sosiale, hvis de ikke er på disse appene» Jeg må ærlig si at jeg synes det høres ut som en gedigen bjørnetjeneste.

Når vi vet at Instagram brukes til å terrorisere og traumatisere unge kvinner. At Snapchat er en utmerket arena til å selge dop. Og Tiktok er en lekeplass for pedofile.

Da frister det mer å holde ungen min utenfor sosiale medier enn «innenfor». For i det vi åpner døra for disse appene og spillene, så åpner vi ikke bare opp for uskyldige klassekamerater. Nei, vi åpner opp for en hel verden av fremmede mennesker, med svært blandede motiver.

Jo, selvfølgelig kan man installere foreldrekontroll og lese barnas nettlogger til en blir blå i trynet. Men vi må snart slutte å glorifisere internett som Guds gave til menneskeheten, når vi ser hvor mye dritt som virvler opp i kjølvannet av det.

Hvorfor kan vi ikke la barn være barn, litt til? La dem være sosiale ansikt til ansikt og trene opp de sosiale antennene sine, i stedet for å utvikle sosial angst?

Når HUNT er så soleklar på at alle timene med scrolling gir psykisk sykdom blant unge, så får jeg enda mindre lyst å gi ungen min en telefon. Og var det noe pandemien lærte oss, så var det vel at et liv på telefonen ikke akkurat er det gode liv?

Jeg har aldri hørt noen si: «I sommer har jeg scrollet sååå masse!» med positivt fortegn. Eller at noen jubler: «Det var så nydelig å dra til Syden og bare se på Youtube-klipp i timevis».

Det gode liv skjer vel først og fremst i det virkelige liv? Og det er det livet våre barn må rustes til. Uansett hvor digital fremtiden blir.

Jeg tror jeg foretrekker at barnet mitt må være en sosial einstøing i noen år, enn å åpne porten for kroppspress, selvmordsglorifisering, dopflørt og ikke minst faren for seksuelt misbruk. Alt dette vil hun møte senere i livet, så hvorfor i himmelens navn skal hun utsettes for det når hun er ni? Hvis vi mener at niåringer er kapable til å håndtere den slags, i kombinasjon med alskens algoritmer, så må vi lese oss litt opp på hjerneforskning. For menneskehjernen vår er skremmende primitiv.

«Frykt for utenforskap gjør at mange foreldre gir barna mobil og tilgang til sosiale medier tidligere enn de egentlig ønsker» skriver Medietilsynet.

Kanskje må jeg spise i meg denne kronikken om et år, for det er ikke gøy å være kjip. Men nå vet jeg at det er flere enn meg som er skeptiske. Så hva om alle vi som ønsker å holde tilbake, tør å vente til vi tror at våre barn er modne nok for telefon? Kanskje kan vi bli en så stor gjeng som holder våre barn «utenfor» at det heller kan bli normen?

Er du med? Vil du være kjip forelder sammen med meg?

Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!

Politikerne har sine valgkampsaker – men hva er din? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no.