Det er bra at historisk byarkitektur engasjerer. Valg av fargetone på historiske bygg som inngår i vår offentlig forvaltede og fredede kulturarv handler ikke om smak, men om vitenskapelige undersøkelser og tilhørende faglige vurderinger.
Hvem malte Sukkerhuset sjokkrosa?
Det er derfor viktig å påpeke at eier av Sukkerhuset, E. C. Dahls eiendom, ikke står fritt til å velge verken farge, type maling eller annen form for overflatebehandling på bygget. Da Sukkerhuset og hele dets fasade er fredet kulturarv, vil valg av fargetone være rettet mot å bevare de eldre faktiske kulturhistoriske spor. Det vil videre være viktig at byggets fasade dekkes med en overflate som beskytter murverket, noe den moderne overflatebehandlingen (sement og akryl) ikke gjorde i tilstrekkelig grad. Sukkerhuset er bygget i 1754, og utsatt for betydelig alders- og værslitasje siden den gang. Klimaendringer har forverret slitasjen gjennom store fuktpåkjenninger med frostsprengninger, særlig på senhøsten og våren. Veisalting er en påkjenning Sukkerhuset opprinnelig heller ikke ble bygget for å tåle. Valg av fargetone på sukkerhuset er vurdert av fylkeskommunen som kulturminnemyndighet i samråd med et eksternt fagutvalg. De to gule akrylbaserte malingslagene det refereres til i debattinnlegget lørdag 22.juli ble vurdert til å ikke ha noe kulturhistorisk verdi. Det ble funnet grunn til å fjerne de akrylbaserte malingslagene av rent bygningsfysikalske hensyn, da malingen sto i fare for å skade bygget grunnet saltutslag og frostsprengninger. Den kalkbaserte dampdiffusjonsåpne («pustende») overflatebehandlingen med den på vitenskapelig grunnlag dokumenterte tilbakeførte fargetonen, som nå dekker murverksdelen, er valgt for å beskytte et historisk murverk mot ovennevnte bygningsfysikalske, tekniske utfordringer. Fredete kulturminner skal være til enhver tid på vedlikeholdsnivå og beskyttes mot forfall.
Gerhard Schønings tegning (bilde 1) fra 1770-årene viser synlig murstein i fasaden som stemmer overens med de tekniske funn i de gjennomførte omfattende tekniske undersøkelsene. Maleriet til Rosenvinge fra 1820 er naturlig nok en kunstnerisk tolkning (akvarell og gouache-teknikk). Maleriet viser slik aldring, skygger, lysrefleksjoner den dagen kunstneren laget kunstverket, trolig som en bestilling.
Som dette bildet (Bilde 2) viser gikk byggherre trolig tom for den noe større røde teglsteinen og valgte å mure den sørvendte gårdsfasaden med to forskjellige format og lyserøde og delvis gule teglsteiner. Dette kan ha påvirket Rosenvinges fargetolkning og da den gule fargetonen ble bestemt på ca. 1970-tallet. På det synlige murverket ble det på ca. 1870-årene lagt en sementslemming på alle fasadene i nøyaktig den fargetone som er nå tilbakeført.
Når det gjelder byggets treverksdel, ble denne vedlikeholds-malt før alle spor i murverksdelen var ferdig undersøkt og tolket. Fylkeskommunen har anmodet eier om å søke om å få tilbakeført treverksdelen til passende fargetone ved neste malingsvedlikehold, da i tidsriktig hvit farge med røde pilaster, omramminger og vannbord i samme fargetone som murverksdelen.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
- Kultur er drivkraft i moderne byutvikling
Stans all utbygging på matjord