For meg handler juletiden om mer enn julepynt, gaver, ekstravaganse og julestresset.
Jeg lå i dyp søvn på det lille rommet med de hvite veggene som fikk rommet til å virke større enn det egentlig var. Rommet med det store vinduet ut mot hovedveien hvor jeg satt hver dag og så på snøen som hadde nå dekket hele byen med sitt hvite teppe. Til å begynne med ble jeg skremt av bråket midt på natten. Jeg holdt babyen min tett inntil brystet, men svært forsiktig for ikke å vekke ham. Jeg trodde det var lyden av eksplosjoner. Men så hørte jeg latter og jubel. Jeg la forsiktig babyen tilbake i sengen og gikk rolig bort til vinduet for å titte ut. Jeg så opp, og himmelen var pyntet med hundrevis av glitrende farger. Det viste seg å være fyrverkeri. Plutselig følte jeg glede strømme gjennom meg, noe så vakkert hadde jeg ikke sett før. Jeg hadde vært i Norge i fire måneder og hadde ikke fått med meg noe av det som hadde med juletiden å gjøre. Nå var det nyttårsaften, og folk feiret det nye året.
Da neste desember kom og vinteren igjen innhyllet alt i mørke, ble hele byen pyntet med julelys. Jeg kunne se at det var pyntet, men klarte fortsatt ikke å se lyset gjennom mørket. Til tross for at jeg hadde begynt på mitt nye liv i Norge, fått nye venner og tilpasset meg maten og været, var savnet fortsatt stort. Jeg lengtet etter alt og alle fra mitt tidligere liv, selv om ikke alt var behagelig å savne, eller å tenke på. Denne gangen ble jeg imidlertid ikke skremt av fyrverkeriet. Tvert imot gledet jeg meg til klokken 24 på nyttårsaften for å se det. Årene gikk, og hvert år lærte jeg noe nytt om julen; julegrøt, julenissen, julaften, juletre, nyttårsaften og så videre.
De som ber oss stresse mindre før jul, trenger en lusing
Etter to år i Norge, på min første jobb som tospråklig assistent ved Porsgrunn kommune, ble jeg invitert til julebord og ble spurt om matallergier. Jeg hadde ingen, men en kollega fortalte meg at det ville bli servert svinekjøtt. Hun anbefalte meg å bestille vegetarmat for å være sikker på at jeg ikke ville få servert noe med svin. Jeg angret med én gang da jeg under julebordet ble servert halvkokte grønnsaker, mens andre kunne nyte en deilig og variert buffé. Heldigvis kunne jeg spise fra buffeten, og det var slik jeg fikk smakt pinnekjøtt. Samme kveld fikk jeg også danse til norsk musikk sammen med noen av mine kolleger.
Året etter kjøpte jeg pinnekjøtt og lagde det hjemme til jul. For hvert år som gikk, begynte jeg å se lyset gjennom mørket. Jeg besøkte sønnens barnehage for å se ham gå i tog iført hvite klær, med et lys i hånden som Santa Lucia, og for å drikke gløgg. Desember var ikke lenger bare en mørk måned, men en måned der hele byen og nabolaget mitt ble pyntet opp med julelys, juletrær og julepynt.
Snart lukkes tusen juledører
Heldigvis lærte jeg å feire jul uten julestress. For tre år siden kjøpte vi vårt første juletre og pyntet hjemmet vårt. Juletiden har alltid hatt en spesiell plass i hjertet mitt. Etter at jeg flyttet til Trondheim, har jeg fått så mange fantastiske venner gjennom skole, jobb og nabolaget mitt at savnet har forsvunnet. Trondheim ble mitt trygge hjem. Nå ser jeg lyset i mørket, og det føles som om dette alltid har vært stedet hvor jeg hører hjemme. Jeg har valgt å feire julen sammen med familie og venner, og har brukt denne tiden til ettertanke og positive tanker. Selv i de tunge dagene, med den lange vinteren, har jeg alltid håpet på lysere tider.
Juletiden handler for meg ikke bare om julepynt, gaver, ekstravaganse og julestress. Den representerer en tid for refleksjon over det som virkelig er viktig i livet: familie, venner, god helse, god mat, et trygt hjem og evnen til å se lyset i mørket. Det viktigste er å være takknemlig for alt man har, og ikke la stresset med å oppnå perfeksjon eller det man ikke har, ta overhånd. I år, som alle andre år, feirer jeg jul sammen med familie og venner. Jeg ser frem til en tid med ro, glede, god mat, mye latter og gode tanker om året som har vært og alt spennende som ligger foran meg!
Og med dette ønsker jeg alle en fredelig, stressfri og god jul!
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!