En pågående nedbyggingen av psykiatrien er for lengst å karakterisere som uforsvarlig og alarmerende. I 1980 hadde vi nesten 12 000 sengeplasser i psykiatrien, mens vi i 2020 hadde 3 284 plasser igjen, ifølge Statistisk sentralbyrå. Dette markerer en nedgang på omtrent 75 prosent over en tidsperiode hvor befolkningen har økt med 1,3 millioner mennesker. Hvordan kan vi akseptere en slik nedbygging av psykiatrien, når vi også ser hvordan den gir ringvirkninger i fengsler og ute i det offentlige rom?
La fagpersonell ta seg av psykiatri
For omtrent en måned siden leverte Sivilombudet en hoderystende rapport om forholdene ved Bredtveit kvinnefengsel. Den viste til at tilfeller av selvskading økte fra 7 til 145 i perioden 2018 til 2020. Også bruken av isolat ble tredoblet i denne perioden.
Det er liten tvil om at mange av de innsatte i norske fengsler burde ha vært innlagt på psykiatrisk avdeling og dermed mottatt behandling. Ifølge Kripos blir hvert tredje drap og drapsforsøk begått av mennesker med alvorlig psykisk sykdom. Vi har dessverre ved flere anledninger de siste årene sett hvilken skade personer med vrangforestillinger og psykisk sykdom kan utrette. Et presserende spørsmål blir: er det for høye og streng krav til når man kan tvangsinnlegge et menneske?
Her finnes det naturligvis mange solide argumenter for både å svare ja og nei. Det som ikke bør være noe utfordrende å enes om, er at den kapasiteten innen psykiatrien må bygges betydelig opp. Dagens situasjon er uholdbar. Vi må reversere den uforsvarlige nedbyggingen av psykiatrien i Norge.
Hvor mange flere vil bli drept?
Er psykiske helseplager egentlig sykdom?