Sanden og Løkkan er et område innenfor elveslyngen som avgrenses av Prinsens gate/St. Olavs gate i øst, Kongens gate i sør, kanalen i nord og Voldgata/Skansen i vest. De aller fleste husene er småhus med langsida mot veiter og gater og gavl vegg i vegg med nabohuset. Nesten hele området ble ødelagt av brann i januar 1842 og ble gjenreist umiddelbart etter. Noen nybygd og mange var tømmerkasser som ble flyttet fra landsbygda til byen og tilpasset tomta her. Nesten alle husene som ble bygd den gangen, er fremdeles i bruk og i god stand. Nennsomt pusset opp i tidens løp til moderne standard, men med sjarmen fra midten av 1800-tallet i behold. Det er visstnok den største sammenhengende trehusbebyggelse i Europa.

Jostein Nilsen så nylig at nok en nabo flyttet ut. Han er bekymret for hyblifisering på Sanden og Løkkan. Foto: Privat

Jeg var så heldig å flytte inn her på midten av 90-tallet. Her var det ei aktiv velforening med ressurssterke folk som fikk igjennom avstenging av gater for gjennomkjøring, små hager foran husene og gatetun med lekeplasser. Det var mange barnefamilier og et meget godt sosialt miljø. Folk trivdes så godt at det ble lite gjennomtrekk med nye familier som kom inn. Gjennomsnittsalderen steg med ett år hvert år. Ungene flyttet ut i verden og de «gamle» ble boende fremdeles med sine svært aktive liv og store ressurser. Nå har mange i den gamle kjernen blitt pensjonister og alderen kommer til å kreve sitt.

Nå flytter enda en av våre nærmeste naboer ut. Huset er for stort etter at ungene har flyttet hjemmefra, og de har kjøpt seg noe som er mindre og mer lettvint. Dette er en prosess som antakeligvis vil akselerere etter som flere og flere kommer i samme situasjon. Og det er en helt vanlig og naturlig del av livets gang.

Det hadde vært en drøm å få det ledige huset igjen fylt opp av en familie med barn. Det er stille og fredelig i kjernen av området vårt, lite biltrafikk, mange lekemuligheter med parker og gatetun, utenfor løper barna i veitene eller i bakgårdene som i gamle dager. Her er det flere barnehager i umiddelbar nærhet, det er en kort og trygg skolevei til Ila barneskole, Steinerskolen eller Birralee International School på Kalvskinnet. Senere med videregående skole Thora Storm og Katta i kort gangavstand. Dessverre mangler vi offentlig ungdomsskole her i sentrum. Men bortsett fra det, kan du gå hele skolegangen fra barnehage til doktorgrad i kort gangavstand. Og du kan finne din arbeidsplass også rett rundt hjørnet. Skistubussen går rett forbi, Liantrikken starter her og du kan være i marka på kort tid. Hvis du ikke vil tusle oppover Ilavassdraget til marka selv. Eller Brattørapromenaden og inn på Ladestien andre veien.

De som flytter ut, vil naturligvis ha så mye som mulig for huset sitt. Selv om mange hus har en bileilighet som kan leies ut, blir hus til om lag 10 millioner kroner i meste laget for barnefamilier. I tillegg tror mange at det ikke er plass for barn i byen. Men det er det. Bare i det lille kvartalet som er omringet av trikkesløyfa mellom St. Olavs gate og Tordenskiolds gate telte jeg opp 12 unger i skolealder.

Så hvorfor er det så dyrt her? Vi kan krysse av for det meste som står i boligannonser: sentrumsnært (!), rolig, idyllisk, nær skole og barnehage, butikker og restauranter i umiddelbar nærhet, nær offentlig kommunikasjon, … check, check, check over hele linja. Historisk sjarm, definitivt. Alt dette driver prisen opp. Utleiemarkedet er ei gullgruve. I nabohuset som nå skiftet eier, var det mange kommentarer under visningen som for eksempel: «Her kan vi isolere bakgården og flytte kjøkken og allrom dit. Så får vi to rom der kjøkkenet er, stua kan vi dele opp i to rom og loftstua kan bli soverom.» Plutselig blir det 10 soverom à 6000 = 60.000 i måneden. Da lønner det seg å betale mye mer enn dersom huset skal brukes til vanlig beboelse. Fasaden blir ikke rørt, vi snakker tross alt om et hus i verneklasse b. Men hva som gjøres innvendig, er det visst ikke så nøye med. Dessuten er de godt utstyrt med saksbehandlereksperter og advokater hos mange kjøpere, så de går akkurat på grensa hele tida med det som er lovlig p.t. Hva det blir til fra den som til slutt kjøpte, vet vi ikke, men håper at min frykt for hybelhus slår feil.

Det oppstår problemer med hybler når det blir en konsentrasjon av mange. Da blir det for mange gjester i forhold til fastboende. De som skal bo der bare et år eller tre, vil ikke ha samme interesse av å bidra til et sosialt nabolag og godt gatemiljø. Det beste, også for studentene, er et flertall av fastboende som bryr seg om nabolaget, feier og holder orden og lager gatefester. I Holstveita fra St. Olavs gate til Tordenskiolds gate er det 13 hus. Ett har kommunale leiligheter, ett lite hus er seksjonert i fem enheter der noen av dem som bor der, eier selv. Fem hus er eid av investorer som ikke bor der. Likevel er det stille og fredelig her kanskje fordi vi har flere fastboende som eier selv. Enda. Før det kanskje blir ti nye hybler i nabohuset.

Så nå mens flyttebilen står utenfor og laster opp naboens eiendeler og før den nye eieren kanskje rykker inn med et lass med håndverkere som skal «justere litt» på huset, kan vi jo undre på hva vi kan gjøre for å hindre videre hyblifisering av Sanden og Løkkan. Vi har blitt invitert til høring av kommunen. Men jeg vet ikke hva vi skal svare.

Boplikt? Regulering av bruk? Etablere ungdomsskole i sentrum? Fortelle barnefamilier hvor bra det er å bo her? Regulering av hva som kan gjøres innvendig? Bygge flere studentboliger?

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!