De tøffeste budsjettforhandlinger på svært mange år kan ende i krise, men neppe regjeringskrise.
Statsminister Erna Solberg (H) og finansminister Siv Jensen (Frp) har valgt en strategi overfor støttepartiene i Stortinget som har kjørt forhandlingene om statsbudsjettet i grøfta.
Les også: Full splid når toppene overtar budsjettsamtalene
Torsdag ga de borgerlig finanspolitikerne opp. Nå skal de parlamentariske lederne prøve å løse bilpakken som ligger på bordet som et ultimatum. Avgiftsøkningen på bensin og diesel var ferdigprutet internt i regjeringen da den ble lagt frem på en høyst uvanlig måte, i forkant av statsbudsjettet den er en del av. Pakken inneholder også avgiftskutt på bil og reduserte bompenger utenfor storbyene.
Så langt og ikke lenger er den tindrende klare melding fra bilpartiet Frp, og Høyre dilter etter så best de kan. 15 øre mer i bensinavgift og 35 øre mer i dieselavgift er altså ufravikelig i forhandlingene med Venstre og Kristelig Folkeparti. Vanligvis i politikken er det mulig å justere litt både her og der, og om det blir noen ører til eller fra så spiller ikke det noen stor rolle. I denne saken er det helt annerledes.
Bil- og drivstoffavgifter er viktig og har en symbolkraft som veier minst like tungt som det samlede avgiftstrykket på bil. For Frp er avgiftsøkning likestilt med å straffe bilistene enda mer. Derfor har de i bilpakken kjempet frem en kompensasjon som samlet gir bilistene en avgiftslettelse på nesten en milliard kroner. Det er summen Frp kan bruke overfor sine velgere for å forsvare at de øker drivstoffavgiftene.
Les også: Frp firer ikke en tomme - drivstoffavgiftene skal ikke røres
For miljøpartiet Venstre er bilavgiftene minst like viktige som en del av klimapolitikken og som et verktøy for grønt skatteskifte. Fikk Venstre viljen sin ville ikke drivstoffavgiftene økt med noen ører, men med noen kroner. Men det er ikke realistisk å kreve i budsjettstriden.
Nå handler det nok bare om en liten økning ekstra, som er stor nok til at Trine Skei Grande kan beholde sin grønne profil. Økningen bør i all anstendighet være såpass at den kan spores i klimaregnskapet. Finansminister Siv Jensen kunne ikke tallfeste avgiftsøkningens CO2-effekt, da hun la frem budsjettet i oktober. En avgiftsøkning som kanskje ikke gir ønsket virkning, blir meningsløs.
Forhandlingene i høst måtte bli tøffe, siden budsjettet ikke var grønt, slik statsministeren ga klare løfter om i budsjettstriden sist høst.
Erna Solberg lovet samarbeidspartiene at det i år skulle komme et grønt skatteskifte, derfor ble støttepartiene med på ferden i fjor. Men de skrev under med påholden penn, og konkluderte med løftebrudd da budsjettet kom i oktober.
En mindretallsregjering som stiller ultimatum før budsjettet legges frem, og fortsatt ikke firer, ber om bråk. Det er ingen tvil om at særlig Venstre har vært nesten like steil som Frp, men det er en stor forskjell. Venstre sitter ikke i regjering med ansvar for å få budsjettet på plass. Venstre sitter i Stortinget og har rett til å forhandle om alle punkter i et budsjett.
Inntrykket av borgerlig kaos og krise blir ikke svekket av at Frp trolig vil overlate til fylkeslederne å ta endelig stilling til bilpakken. Fylkeslederne skal altså overstyre statsrådene i spørsmålene om bil og bom.
Det er en styringsmodell Senterpartiet plaget seg selv med for noen tiår siden. I dagens situasjon kan da en absurd situasjon oppstå; Frps fylkesledere avgjøre om statsminister Erna Solberg tvinges til å stille kabinettspørsmål.
Det kan ikke utelukkes at statsministeren til slutt må sette hardt mot hardt og utløse en krisesituasjon. Da er ikke utfallet gitt. Men aldri før er en regjering blitt kastet på statsbudsjettet. Historien har en tendens til å gjenta seg. Men ikke alltid.