Katja Levy Førsteamanuensis for statsvitenskap, spesialisert i komparativ politikk og internasjonale relasjoner i Kina og Øst-Asia.

President Xi Jinpings besøk i Moskva føltes ubehagelig. Hvordan våger han å snakke med Putin, eller verre, utdype et vennskap med mannen som fører den brutale krigen i Ukraina?

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

Som student bodde jeg i et studentkollektiv. Jeg delte rom med en kvinne fra Newcastle og kjøkken og bad med andre studenter fra Palestina, Tyrkia, Kina og Portugal. Vi hadde det veldig gøy med ville fester og alt. Men én fyr passet ikke inn i fellesskapet vårt. Han ville ikke ta oppvasken, han kommuniserte ikke, og han delte aldri et måltid med oss. Noen ganger begynte han til og med å slåss. Situasjonen ble verre da noen av oss begynte å mobbe ham. Til slutt flyttet han, og freden kom tilbake til kollektivet vår.

Hadde det ikke vært fantastisk om vi bare kunne be Putin om å forlate kollektivet vårt, så vi kan leve sammen med våre venner som deler våre verdier i en fredelig verden?

Katja Levy

Poenget er at vi ikke kan det. Internasjonale relasjoner fungerer ikke slik. Verden er ikke ett kollektiv blant mange. Det er det eneste vi har. Derfor – hvis vi for en gangs skyld er ærlige mot oss selv – må vi innrømme at vi må finne en modus vivendi for sameksistens med alle eksisterende land, ikke bare de «snille». Det er det snakket om den nye «verdensordenen» handler om.

Kinas Xi Jinping dro til Moskva, hadde lange samtaler med Putin og viste et hjertelig vennskap med ham. Mange handels- og investeringsavtaler ble undertegnet. De to lederne gjorde også et poeng av å eksplisitt bekrefte alle tidligere kinesisk-russiske vennskapsavtaler. Hvordan skal vi tolke denne hendelsen nå?

Mange internasjonale kommentatorer kom til følgende konklusjoner: De to autokratiske statene Kina og Russland beveger seg stadig nærmere hverandre fordi de deler de samme følelsene mot Vesten, særlig mot USA og NATO. I tillegg nyter Kina godt av den billige energiimporten fra, og den omfattende handelen med, Russland. Det isolerte og sanksjonerte Russland er glad for å ha det økonomisk mektige Kina som alliert og motta alle de varene derfra, som det nektes fra andre land. Ifølge amerikansk etterretning tyder det på at Kina også snart er i ferd med å levere dødelige våpen til Russland.

I Moskvas suvenirbutikker kan man kjøpe tradisjonelle matrusjkadukker med både den kinesiske og den russiske presidentens portrett. Foto: Dmitry Serebryakov / AP

Det ser ut til at verden uunngåelig glir tilbake i to ideologiske leire som neppe kan forhindres fra å utløse den tredje (og muligens siste) verdenskrig. Har vi ikke lært noe som helst?

I lys av denne risikoen bør tre punkter få mer oppmerksomhet i den pågående debatten om veier ut av krigen:

  • For det første er Kina og Russland kanskje ikke så gode venner som vi tror. De to landene har en lang historie med mistillit til hverandre. De er svært forskjellige. Kinas økonomi er hovedsakelig basert på eksport og global handel og investeringer; Russland eksporterer hovedsakelig energiressurser. Mens Russland ikke har mye å tape på å bli enda mer isolert, er Kina ikke interessert i frakobling, avbrutte produksjonskjeder og et dramatisk redusert antall forretningspartnere. Xis enorme utviklingsprosjekt, Belt and Road Initiative, ble hardt skadet av krigen. Kina er heller ikke interessert i at det strategiske partnerskapet med Ukraina blir avbrutt. Til sist: Russland har langt mindre innflytelse i verden enn Kina.

  • For det andre har de to lederne ett stort felles tema: Deres kritikk av den nåværende verdensordenen. Den domineres av vestlige konsepter, fra svært forskjellige utgangspunkt. Putin synes bare å være interessert i å ødelegge den gamle orden til fordel for en økning av sin personlige makt. Kina deler imidlertid ikke dette synet. Kina har for eksempel kommet med sin «Position on the Political Settlement of the Ukraine Crisis», der de tydelig oppfordrer alle land til å avstå fra å bruke atomvåpen, unntatt som avskrekkingsvåpen. Det understrekes at alle land skal overholde De forente nasjoners pakt, særlig prinsippet om territoriell integritet. I dette punktet viser Kina ikke bare til sin forståelse av Taiwan-spørsmålet, der Taiwan betraktes som en provins i Kina, men kritiserer også tydelig Russland for å krenke Ukrainas territorielle integritet og nasjonale suverenitet. Allerede fra krigens andre dag har den kinesiske ledelsen bedt om at kamphandlingene stanses, og at det i stedet innledes dialog og forhandlinger. Xi-administrasjonen har gjentatt at den er villig til å opptre som fredsmekler i denne krigen. Xis besøk i Moskva viser at han er en person som kan ha en viss innflytelse på Putin. Ikke minst fordi han har bygget opp dette spesielle «vennskapet» med sin russiske motpart. I den kinesisk-russiske felleserklæringen på slutten av Xis besøk, var Kina åpenbart i stand til å inkludere lignende uttalelser. Kina fikk Putin til å være enig i dem – i det minste i den skriftlige uttalelsen.

  • For det tredje viser de to punktene ovenfor at den kinesisk-russiske blokken ennå ikke er hugget i stein. Det er opp til oss å fortsette å insistere på fredsforhandlinger. Vi må opprettholde dialogen med Kina, Brasil og andre land, som er villige til å engasjere seg som fredsmeklere. Bare på denne måten kan vi være i stand til å åpne opp muligheter for å forberede en våpenhvile, fredsforhandlinger og forhåpentligvis en slutt på denne katastrofale krigen.

Siden vi ikke bare kan kaste hvem som helst ut av vårt globale kollektiv, må vi være åpne for ukonvensjonelle løsninger og strategisk samarbeid – enten det er i offentligheten eller bak lukkede dører.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!