Gjengvolden i Sverige er et dypt sår som går rett gjennom det svenske samfunnet, skriver den svenske forfatteren og juristen Joakim Zander.
Hver gang jeg kjører inn til Malmö passerer jeg plassen hvor internettkafeen Galaxy en gang lå. Det er en lite iøynefallende del av Drottninggatan, rett ved innfarten fra Lund. Der ligger også en slitt, gammel pornobutikk og en møkkete liten butikk som selger e-sigaretter. På den andre siden av gata ligger en laserspill-sted, hvor mine barn har vært på flere bursdagsfeiringer oppigjennom årene.
Inntil nylig har lokalet stått tomt. Det var som om det var hjemsøkt, som om det med sin tomhet hjemsøkte selve byen.
Årene etter ble barna mine stille hver gang vi kjørte opp Drottninggatan. Å vokse opp i Malmö for fem år siden, var å vokse opp nært volden. Det at noen hadde blitt drept rett over gata for barnebursdagene var en del av livet. Man kan bli forferdet og fordømme tingenes tilstand. Men slik var det.
Drapene på Galaxy var sjokkerende. Mange trodde hendelsen ville bli slutten på gjengkrigen i Malmö. Nå må til og med gangsterne skjønne at det har gått for langt. Hit, men ikke lenger. Massemord med automatvåpen på åpen gate er «too much» for alle. Men slik tenker ikke tenårige gangstere. For dem finnes ingen grenser.
De hensynsløse drapene fortsatte i over et år. Det stoppet først når en femtenårig gutt ble skutt og drept på Möllevångstorget, midt i byen. Politiet tok et krafttak og iverksatte en operasjon under navnet «Rimfrost». I operasjonen punktmarkerte de ungdommene i gangstermiljøet døgnet rundt. Låste dem inne for minste lille lovbrudd. Lot dem aldri slippe unna. Samtidig fikk ungdommene tilbud og muligheter til å komme seg ut av det destruktive gjenglivet i prosjektet «Sluta skjut» (Slutt å skyt).
Hva var det som fungerte? Politiets krafttak eller massiv sosial innsats? Kanskje orket ikke gjengene mer. Kanskje hadde de drept nok. Mange har meninger om dette, men sannheten er at ingen vet hvorfor det stoppet.
Bøllete, fattig og halvveis til Danmark. Malmö er den eneste europeiske byen i Sverige. Et naturlig første stopp for alle som kommer til landet sørfra. Sammenlignet med Stockholm, som har isolert sine velhavende innbyggere i bykjernen og plassert underklassen i blokkene lengst ut i T-banesystemet, er Malmö integrert og kaotisk. De fattige områdene ligger vegg i vegg med de rike. Zlatan Ibrahimovics Rosengård ligger bare en kort spasertur fra sentrum.
Mer enn noe annet er svensk gjengkriminalitet et spørsmål om klasse. Det er ikke middelklassen sine barn som dør av kuler eller i sprengninger. Det er de splittede familienes, de trangboddes og de dårlig integrertes barn. I Malmö finnes ingen T-bane som kan beskytte de rike fra de fattige. Det som rammer den ene, rammer også den andre i denne byen.
I Stockholm tar det lengre tid. De fleste som bor i «innerstaden» har aldri vært i Botkyrka, Rinkeby eller noen av de andre forstedene som er grobunn for svensk gjengkriminalitet. Det som skjedde i Malmö allerede for fem, ti år siden ble så vidt bemerket i hovedstaden den gangen.
Kanskje det er naturlig, på en underlig måte. Det er lett å lukke øynene for sosial ulikhet når man ikke bor vegg i vegg med den. Det er tydelig at det ikke var før volden nærmet seg Stockholms sentrum, at det ble et viktig nasjonalt anliggende.
Det er også tydelig at den som er vant til å leve i skjermet harmoni, blir hysterisk når samfunnets ulikheter kommer til overflaten i sin mest usminkede form. Ingen snakket om å forandre den svenske grunnloven under gjengkrigens tid i Malmö.
Nå er tonen en annen. Svenske politiske partier fra høyre til venstre konkurrerer om hvem som er villig til å gå lengst med å hule ut statsborgernes rettigheter. Utvisninger, kontrollsoner og ungdomsfengsler. Avlytting. Forvaringsstraffer. Militære i gatene.
Svensk politikk har revnet. Den har mistet moderasjon, verdighet og fornuft.
Vi snakker om volden hjemme. Mine barn lever ikke med den rundt huset lengre. Men den er fortsatt til stede i musikken, i sosiale medier, i serier på Netflix. Min datter som straks fyller seksten år husker hvordan det var i Malmö. Hun husker blålys i gatene og politi som kroppsvisiterte gutter på samme alder som hun er nå. Hendene mot taket på politibilen, som på film.
Vi leser i avisa at en tenåringsrapper har blitt skutt på en idrettsplass i Mälarhöjden sør i Stockholm.
– Jeg synes så synd på dem, sier min elleveårige sønn en kveld i sofaen.
Jeg er enig og prøver å forklare at folk utenfor gangstermiljøet sjeldent blir rammet. Han trenger ikke å bekymre seg. Men han rister irritert på hodet. Det vet han allerede.
– Ikke det, sier han. Jeg synes synd på dem som skyter. Tenk etterpå. Å leve med det. At man har drept noen.
Blikket hans er så trist at jeg nesten ikke klarer å møte det. Noen av dem som skyter er bare noen få år eldre enn han.
Det sies at skytningene i Sverige er en nasjonal krise. Det er selvfølgelig helt riktig. Når barn dreper må vi stanse verden til vi får stoppet det. Men når statsministeren snakker til nasjonen bruker han de drepte barna for å angripe sine politiske motstandere. Som om det var en valgkamp, ikke et dypt, pulserende sår rett gjennom det svenske samfunnet.
For det er hva volden er. Et sår. På samme måte som du ikke kan straffe noen til å bli frisk, kan ikke denne volden straffes vekk. Vi kan hate den og fordømme den. Men vi må lege såret sammen. Det finnes ingen andre løsninger.
En frivillig død
Alt er ikke bare dritt i «Skitbyen»