Michael Stilson forfatter, tidligere fotballspiller og spaltist i Adresseavisen

Et godt liv handler også om retten til en verdig død.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Da min «grandpas» siste time var kommet, satte jeg nedtelling på klokka. Femti minutter. De siste ti minuttene holdt av for å blande en dødelig cocktail.

Så tok jeg med ungene til den lokale butikken for å kjøpe saftis. Farmasøyten anbefalte det før inntak av medisinen som skulle stoppe hjertet hans. Det kalde gjør munnen nummen, safta mildner den fæle smaken.

«Is til gammel-grandpa og is til oss», sa mine barn.

Min bestefar var ingen stor fan av den lokale dagligvaren. Altfor dyr. Han var en såkalt «depression kid», oppvokst på en gård i Diamond, Washington på 30-tallet.

For en del år siden begikk jeg det ultimate overtramp da jeg handlet på denne sjappa. Da han så den svindyre økologiske melka jeg satte i kjøleskapet, stakk han rett ut for å handle en «gallon» med melk til en brøkdel av prisen et annet sted. I ren trass satte han sin fireliter foran min økofeinschmeckermelk. Si hva du vil, men det var prov på en mann som langt opp i åttiårene engasjerte seg i verden og lot seg provosere til handling.

Da jeg besøkte ham for første gang etter Covid, i desember 2022, fikk den økologiske melka mi stå i fred.

Jeg reiste hjem den gangen med en følelse av at han hadde gitt litt opp, tross fine dager i hverandres selskap.

Da vi landet i Portland i august, et halvt år senere, var det første min far fortalte meg at «grandpa» hadde bestemt seg: Han ønsket å dø.

I staten Oregon kan du få hjelp til dette. Den neste uken skulle min far jobbe hardt for å innfri «grandpas» ønske, med hjelp fra omsorgsfulle, kompetente og erfarne mennesker.

Aktiv dødshjelp er på dagsorden også her hjemme. Hvem lot seg ikke berøre av 91 år gamle Hans Smith-Sivertsen som spurte: Hvorfor får jeg ikke dø når jeg selv vil? Det er et krevende spørsmål å besvare.

Jeg vet dette fordi hver kveld etter at bestefaren min var koblet til oksygen, hadde fått sin dose morfin for smertene og valium for å kvele angsten, satt jeg med min far på kjøkkenet. Vi spilte backgammon og lyttet til pustingen fra «grandpas» soverom, mens vi forsøkte å skape mening av noe så uforståelig som døden.

Skulle vi virkelig hjelpe ham å avslutte livet? Var det ikke mer å hente?

Hva med ettermiddagene der han kjempet seg ut av senga, karret seg til kjøkkenbordet og spiste middag. I møte med oldebarna kviknet han jo til. Der var små glimt av terginga, bjeffinga og leken med ord. «NOOD gight» etterfulgt av den sterke, gode nattaklemmen jeg fortsatt kan kjenne på min egen kropp. Lukten av grandpa. Lukten av barndom.

Kroppen var derimot ikke til å kjenne igjen. Han sank inn i seg selv. Den storvokste karen med den knallharde klypa hadde krympet. Gårdsgutten som hele livet hadde bygd sin identitet gjennom det å løse praktiske oppgaver, kunne ikke lenger bære sin egen kropp for å komme seg ut i dagslys. Han verken orket, evnet eller ønsket.

Svakere for hver ny dag han stemplet inn i et snart 100 år langt liv. Etter hvert måtte både min far og jeg løfte ham hvor enn han skulle. Til slutt var det bare ett sted han ville dra.

Han hadde ikke lenger appetitt på livet.

Men hjertet hans slo. Så sterkt og så hardt at han ble provosert.

Den uka mine barn og jeg tilbrakte i Portland, ble døden en del av livet. Det er jeg glad de fikk oppleve. Vi snakker ofte som om livets endestasjon på død og liv må utsettes og unngås så lenge som mulig. Men hva om livet er ferdiglevd?

Livsgnist er noe annet enn vitale tegn, et hjerte som slår. Noe annet enn nok hjelp og støtte.

«Grandpa» spiste vannmelonisen, og jeg sa ingenting om hvor den var kjøpt. Så god var den at han spiste hele. Deretter drakk han cocktailen som skulle stoppe hjertet, uten å nøle.

Da han var ferdig, satte han fra seg glasset og sa: «I guess that´s it».

Noen minutter senere var han i dyp søvn.

Jeg satt ved hans side i senga, mens jeg så pulsen i halsen bli svakere og svakere. Jeg så livet ebbe ut av ham. Han sovnet inn mens han fortsatt var seg selv, med tre generasjoner av etterkommere rundt seg. Etter et langt og godt liv. I sin egen seng. Av sin egen vilje.

Er det lov å håpe på en slik død?

Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!