Spiseforstyrrelser. Treningsavhengighet. Menn. Ja, det rammer oss også. Selv har jeg slitt i tolv år. Tolv ufattelig lange, vonde og tunge år. Hvordan havnet jeg i denne destruktive spiralen jeg ikke aner hvordan jeg skal komme meg ut av?
Helt siden jeg ble født har jeg vært en sta gutt. Ekstremt målbevisst og alltid en som har villet ha ting på egen måte. Som femåring bestemte jeg meg for hva livet skulle dreie seg om. Jeg så David Beckham spille fotball for første gang. Slik ville jeg også bli. Nå tenker du kanskje: «Dette er vel drømmen til alle unge gutter», men mitt tilfelle var hakket mer spesielt.
Fra den dagen startet ekstrem dedikasjon til veien mot målet. Jeg skrev ned på en lapp hvordan jeg ønsket at karrieren skulle se ut og hvordan jeg skulle komme meg dit. Nederst på lappen skrev jeg at dette var det eneste jeg ville oppnå i livet mitt. «Hvis jeg ikke blir fotballspiller vil jeg heller ikke leve». Brutalt nok fra en seks, sju år ung gutt.
Årene gikk og planen ble fulgt. Jeg trente i uhorvelige mengder. Det var et tvangsregime. X antall touch på ballen hver eneste dag. For å få tid til alt, trente jeg gjerne på egen hånd før skolen allerede på ungdomsskolen. Norsktimen fikk bare vente. Jeg skulle ha balltouchene mine først. Var det vinter og snø, måket jeg banen for hånd. Ikke hele – men nok til at jeg hadde plass til å øve inn det spesifikke mens jeg drømte meg bort til en dag å bli like god som Per Ciljan Skjelbred og David Beckham.
Som 16-åring tok jeg sats og flyttet alene fra Lillehammer til Trondheim. Jeg hadde fått kontrakt med Rosenborgs juniorlag. Tiden der begynte veldig bra og jeg tok raskt store steg. Et halvt år senere begynte imidlertid starten på slutten før karrieren i det hele tatt var i gang.
Jeg fikk påvist diabetes type 1 og mistet mange måneder med trening. Det hemmer meg voldsomt på banen, og da jeg skulle i gang igjen var jeg ikke lenger på samme nivå som før jeg ble syk. Den eneste arenaen jeg hadde kjent på anerkjennelse i livet var nå røvet fra meg. Hvor skulle jeg nå være god?
Jeg spilte stadig i Rosenborg, men ble bare en i mengden. Jeg måtte finne et annet sted å være best. Det ble treningssenteret. Hva jeg ville oppnå der, aner jeg egentlig ikke. Jeg måtte bare fylle et tomrom.
Det ble løping og styrketrening om hverandre – i tillegg til all fotballtreningen. Det ble et nytt ekstremt regime. Denne gangen over matinntak for å kunne forme kroppen slik jeg ønsket. Det ble en ny type mestringsfølelse.
Da jeg ble 19 år og videregående nærmet seg slutten, orket jeg ikke fotballen mer. Jeg ga meg i Rosenborg, men fortsatte den harde jobben på treningssenteret. Uteksaminert fra videregående, ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Jeg hadde jo skrevet at jeg ikke ville leve om jeg ikke ble fotballspiller som liten gutt, og de tankene var der fremdeles.
Det nevnte tomrommet måtte fylles, men jeg fant ikke glede, mening eller mestring i noe annet enn mitt eget trenings- og matregime i min egen lille boble.
Derfra tar det fullstendig av, og jeg står her i dag 28 år gammel, fullstendig uvitende om hva jeg skal gjøre med livet mitt. Historien min utgjør nok en roman på flere bind i seg selv, så det er umulig å sette ord på alt her. Jeg forsøker å ta steg for hver dag som går i en kamp jeg har måttet stå i alene, ettersom alt av helsevesen har gitt meg opp.
Denne reisen og kampen har jeg bestemt meg for at jeg ønsker å dele med andre. For å advare, forebygge og komme med mine erfaringer på veien har jeg valgt å blottlegge meg totalt i en brutalt ærlig sannhet i sosiale medier.
Jeg unner ingen å gå igjennom det samme som jeg har gjort over så mange år, da jeg virkelig har fått erfare hvordan altfor mye trening og altfor lite mat ødelegger kroppen både fysisk og psykisk.
Jeg ønsker å hjelpe andre samtidig som jeg hjelper meg selv. Med åpenhet kan vi lettere bekjempe spiseforstyrrelser, jaget etter en bestemt kropp og psykisk sykdom generelt hos både kvinner og menn – unge som gamle.
Skolen sitt bidrag til vår spiseforstyrrelse
Alt kan bestilles på nett. Men ikke en kjæreste
Mange tenker: – Må du ha parykk og løspupper for å være deg selv?