Marit Ursin Professor i tverrfaglig barneforskning, Institutt for pedagogikk og livslang læring, NTNU
Aurora Terjesdatter Sørsveen Stipendiat, Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU

Lederen for Unge Høyre erklærte «Greta Thunberg-generasjonen for død». Hvorfor feires ungdoms dalende klimaengasjement, og hva er problematisk med dette?  

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

I sin seierstale etter brakvalget i landets skolevalg, erklærte lederen for Unge Høyre, Ola Svenneby, «Greta Thunberg-generasjonen for død». Til tross for at Svenneby senere har nyansert uttalelsen, er det lite tvil om at han viste tilfredshet over at engasjementet til klimabevisste jevnaldrende tilsynelatende er borte. Lederen av moderpartier, Erna Solberg, påpekte i etterkant av utspillet at «det er viktig å skille mellom klimapolitikken og den linja Greta har representert». I statsministerembetet var Solberg mot å gi ungdommer streikerett og mente Thunberg hørte hjemme på skolebenken.

Det er verdt å spørre hva Solberg mener med «den linja Greta representerer»? Som 16-åring lyktes Thunberg i å tale på FNs klimatoppmøte i New York. Hun har mottatt en rekke anerkjente priser, blitt kåret til Årets person av Time, og blitt nominert til Nobels fredspris – alt før hun ble myndig. Hvorfor diskrediteres Thunberg av etablerte politikere framfor å hylles for sitt politiske engasjement og talent?

Forskning viser at den voksne befolkningen føler en sterk ambivalens ovenfor ungt politisk engasjement. Som holdningene til Svenneby, Solberg og andre illustrerer, skal unge lære om politikk på skolebenken. Deres politiske deltakelse skal skje gjennom skolevalg, uten reell påvirkning på hvem som blir våre folkevalgte. Skolestreik og demonstrasjoner, derimot, blir møtt med skeptisisme og formelle så vel som uformelle sanksjoner. Dette er forbausende med tanke på at mange av de største kampene for demokrati, rettferdighet og menneskerettigheter nettopp er vunnet gjennom demonstrasjonstog og streiker, både gjennom historien og i dag.

Dagsavisen rapporterer at av de 130 politikerne under 30 år som ble valgt inn i kommune- og bystyrene ved sist valg, stiller under halvparten til gjenvalg. I år er bare 4,5 prosent av de som stiller til valg mellom 17 og 23 år, mens medianalderen for kommunestyrerepresentanter ved sist valg var 49 år. Ifølge Ungdommens ytringsfrihetsråd er personalangrep, hersketeknikker, og andre negative reaksjoner en vesentlig hindring for unge i å benytte seg av ytringsfriheten. Samtidig viser en undersøkelse utført av Politihøgskolen at unge politikere i større grad faller fra politikken når de blir utsatt for hets.

Vår manglende vilje til å lytte til ungdom, anerkjenne deres politiske uttrykk, og inkludere de i politiske sfærer, er en stor utfordring for demokratiet, ikke bare i framtiden, men også i dag. Når det gjelder framtiden, er utfordringen opplagt, ettersom det er den yngre garde som en dag skal ta over makta. Per i dag er utfordringen knyttet til manglende politisk representasjon. Representativitet er et demokratisk prinsipp som skal sikre at de som bestemmer gjenspeiler befolkningen og ivaretar deres interesser. Unge må innlemmes i den politiske sfæren nettopp i karakter av å være unge. Deres generasjonsspesifikke bekymringer og erfaringer innebærer at de kan ha andre interesser og prioriteringer enn voksne. Dette argumenterer også lederen i Ungdommens fylkesutvalg i Trøndelag Victoria N. Finnvik, i Adressa sist lørdag, i det hun etterspør mer politisk handlingsrom gjennom møte- og talerett i fylkestinget.

Klimapolitikk har langvarige konsekvenser, og er et godt eksempel på et interesseområde som den yngre generasjonen har mye mer å tape. Norsk ungdom vokser opp i et land som er i Europa-toppen i klimafornekting. Tall fra PERITIA, et EU-finansiert prosjekt som undersøker offentlig tillit til ekspertise i en rekke europeiske land, viser at en fjerdedel av nordmenn ikke tror at klimaendringene er menneskeskapte. Over halvparten av befolkningen er ikke bekymret for hvordan klimaendringene vil påvirke livene deres mens 45 prosent ikke er villige til å bruke skattepenger til å redusere klimaavtrykket.

Er norsk ungdom blitt en del av denne statistikken? Har de sluttet å bry seg om klimapolitikk? Det enkle svaret er ja. Skolestreikene ser ut til å tilhøre fortiden, og klimaaktivisme utrettes gjerne av mindre og mer ekstreme grupper. Men svaret er mer komplekst. Årets Ung-rapport fra Opinion viser at en tredjedel av ungdommen fortsatt er mest engasjert i spørsmål om miljøvern og klima, tross en nedgang fra 47 prosent i 2020. Over halvparten av ungdom er bekymret for miljø og klima, og mange oppgir følelser av sorg og sinne. Nesten like mange sier at de har begynt å miste tilliten til myndighetenes håndtering av klimakrisen. Ungdommen har prøvd å bidra til forandring, men de opplever ikke å nå helt frem, konkluderte seniorrådgiver i Opinion, Vilde Vågsland, om funnene.

Thunberg-generasjonen er altså ikke død, men de opplever å ikke nå fram. Heldigvis viser aktivisme knyttet til Fosen-saken at ikke alle ungdommer har gitt opp håpet om å bli hørt. Barn og unge har en selvstendig og ubetinget rett til å bli hørt og å medvirke i alle saker som vedrører dem (jf. Barnekonvensjonen art. 12 og Grunnloven § 104). For å oppnå et velfungerende demokrati er det utslagsgivende at alle er representert i den politiske debatten. Vi som voksne må gå i oss selv i hvordan vi møter ungt politisk engasjement, uansett uttrykk, sak og politisk ståsted. Vi må lytte til de unges stemmer før de stilner i apati, og skape arenaer for reell medbestemmelse. Vi har et ansvar å stemme fram yngre politikere, samt modige politiske partier som tar ungdom på alvor, og har viljen til å ivareta den yngre generasjonens fremtid gjennom langsiktige mål framfor kortsiktige prioriteringer.

Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!