En av Gorbatsjovs store reformer var glasnost. Åpenhet og ytringsfrihet. Dør den nå?
Jeg var sju år da Mikhail Gorbatsjov ble Sovjetunionens statsleder i 1985. Jeg husker de rare nye ordene Perestrojka og Glasnost som Gorbatsjov snakket så mye om. Glasnost, åpenheten, innebar offentliggjøring av informasjon som har lenge blitt hemmeligholdt av staten. Den innebar også ytringsfrihet.
Jeg husker jeg likte denne glasnost. Jeg var aldri god på å tie stille. Men sa jeg imot de voksne, fikk jeg ofte både kjeft og bank. Sånn var det i Sovjet: du skulle ikke si imot autoriteter. Barn skulle adlyde foreldre, underordnede skulle adlyde sine overordnede. Gjorde du ikke det, ble du både ydmyket og straffet.
Fortielsens kultur sto sterkt i Sovjet. Også kulturlivet led av det. Mange forfattere og poeter var forbudt. Statens sensurorgan godkjente for publisering kun de forfattere som passet på å fylle sine bøker med kommunistisk propaganda. De som kritiserte staten og de kommunistiske ledere ble ikke bare kansellert, men ofte arrestert og sendt i eksil, og i verste fall drept.
Glasnost brakte med seg endringer: Sensuren ble nesten helt avskaffet. Russere fikk endelig tilgang til bøker som tidligere var nesten umulig å få tak i, som Solsjenitsyns Gulag-arkipelet og Pasternaks Doktor Zhivago. Det ble også en ny åpenhet i journalistikk: Staten og makthaverne kunne nå granskes og kritiseres.
Gorbatsjov – mannen som fikk slutt på den kalde krigen
Etter at Putin kom til makt i 2000 gikk han på nytt i korstog mot glasnost og ytringsfrihet. Særlig journalister fikk kjenne på det. Det ble farlig å være ærlig journalist i Putins Russland. Den regimekritiske avisen Novaja Gazeta har mistet seks av sine journalister gjennom sitt 30-årige virke. Alle de ble drept.
Blant disse er journalisten Anna Politkovskaja som avslørte og kritiserte Putins korrupte og brutale maktapparat. Hun har dokumentert krigen i Tsjetsjenia og har skrevet om grusomhetene som Russlands styrker slapp unna med der. Politkovskaja ble drept i 2006, skutt i oppgangen i sitt eget hus. Mordet ble aldri løst.
Politkovskaja blir ofte kalt for Russlands tapte moralske samvittighet. Hennes bok Putins Russland er fylt med historier om vold og misbruk i det russiske forsvaret: Vold mot sivilbefolkningen i Tsjetsjenia og misbruk av egne soldater, unge gutter, som brukes til slavearbeid og blir banket opp. Samtidig dekker staten over disse historiene. Brutaliteten forties, overgripere går ustraffet.
Etter at Russland invaderte Ukraina i februar i år, fikk ytringsfriheten i Russland det som kan være et siste dødsstøt. Ordet «krig» ble forbudt. Flere regimekritiske aviser og radiokanaler ble stengt. Også Novaja Gazeta måtte midlertidig stoppe sitt virke.
I helgen ble det avholdt Freedom of Speech Conference på Nobelmuseet i Oslo. Redaktøren av Novaja Gazeta og fjorårets nobelprisvinner Dmitrij Muratov holdt tale på konferansen. Han beskrev mediesituasjonen i Russland: «Folket sitter alene igjen med propaganda. Alle uavhengige media er forbudt og erklært for fiende. Staten har monopol på folkets sinn.»
Russiske kulturpersonligheter, kunstnere og media må enten komme med patriotiske uttalelser eller emigrere. «Kulturen er ikke lenger fri i Russland», skriver den russiskfødte forfatteren Mikhail Sjisjkin i Aftenposten. Sjisjkin påpeker hvordan Putins Russland fortsetter den sovjetiske tilintetgjørelsen av kulturen. Til og med Tolstoj med sin fordømmelse av krig er erklært for statsfiendtlig forfatter.
– Min tolvåring kommer til å vokse opp i en utrygg verden
Samtidig tier det russiske folket, det er kun enkeltpersoner som protesterer mot krigen. Sjisjkin forklarer hvorfor: «Dette har vært overlevelsesstrategien i mange generasjoner: Taushet er sikrest. Det sunneste er å ikke ha noen egen mening.» Likevel tror Sjisjkin på ordenes makt. «Bare ord kan sette seg opp mot denne tausheten,» sier han.
Selv om staten forsøker å kvele ytringsfriheten til døde, finnes det fortsatt russiske journalister som ikke er redd for å snakke høyt imot. Elena Kostyuchenko, en av Novaja Gazetas journalister, reiste til Ukraina for å dokumentere krigen. En av hennes viktigste reportasjer er fra grensa til Polen der ukrainske menn tok avskjed med sine familier på flukt.
En annen journalist, Katerina Gordeeva, har siden februar i år intervjuet både kulturpersonligheter, politikere og vanlige mennesker om krigen i Ukraina og om forfølgelser og represalier i Russland. Hun viser fram russere som fordømmer denne krigen. Hun har også laget en 3,5 timers dokumentarfilm «Mennesket og krigen» der hun samtaler med ukrainske folk på flukt. En vanskelig dokumentar, som jeg personlig må se i små bolker, for å ikke gå under av smerte.
Mine tråder østover
Sist uke mottok Gordeeva Anna Politkovskajas journalistpris. I den forbindelse postet hun et innlegg på Instagram der hun uttrykket sin tapte tro på at det skrevne eller talte ord kan føre til endringer i Russland. «Jeg tror ikke jeg vil leve lenge nok til å oppleve frihet, sannhet og verdighet i Russland igjen», skrev hun: «Men jeg fortsetter å tro at selv med et ødelagt liv, kan man ha samvittighet i behold.»
Muratov, Gordeeva og Kostyuchenko er bare noen av flere som følger i Anna Politkovskajas spor og passer på at Russland ikke taper sin samvittighet. Deres stemmer lyder høyt mot andres taushet. Deres arbeid gjør at vi andre ikke gir opp kampen. Vi vet ikke om vi kommer til å oppleve et åpent og rettferdig Russland i vår tid, men vi slutter aldri å drømme om og kjempe for det. Så lenge det finnes mennesker som ikke holder kjeft, vil drømmen om ytringsfrihet leve videre.
Les flere tekster av Tatiana Elsoukova her!
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Ennå er ikke Ukraina død
Kiev calling