Etter Gjerdrum-skredet 30. desember 2020 satte Gjerdrum-utvalget en nullvisjon for tap av menneskeliv i kvikkleireskred. I Norge forventer vi selvsagt at vi kal bygge og bo på trygg grunn, og det er også mulig.
Men, som også utvalget peker på, når vi ikke nullvisjonen hvis vi ikke prioriterer forskning og utvikling på området. Statsbudsjettet for 2024 bør derfor inneholde klare signaler om en slik satsing.
Det store kvikkleireskredet ved Stenungsund på E6 nord for Göteborg, viser at det er små marginer for om et kvikkleireskred fører til tap av menneskeliv, og det er ren flaks at det ikke gikk liv tapt i skredet. I likhet med Sverige er Norge ett av få land i verden hvor vi bor og ferdes på kvikkleire, og for mange bringer denne hendelsen fram minnene fra Gjerdrum-skredet. I snitt går det i Norge ett til to kvikkleireskred i året, men heldigvis hører skred som det som rammet Gjerdrum til sjeldenhetene.
Gjerdrum-utvalget satte en nullvisjon for tap av menneskeliv i sin offentlige utredning, På trygg grunn (NOU 2022.3). Men Nullvisjonen har lav troverdighet dersom den ikke følges opp med tiltak. Også Riksrevisjonen rettet i 2022 alvorlig kritikk mot norske myndigheter for manglende satsing for å sikre eksisterende bebyggelse og infrastruktur mot flom og skred; «Dette kan føre til unødvendig høye kostnader for samfunnet og kan også få konsekvenser for innbyggernes sikkerhet.»
Da NGI ble etablert for 70 år siden, var ett av formålene å forske og utvikle metoder som reduserer risiko for kvikkleireskred. Sammen med andre aktører er det gjort mye godt arbeid, men det er i dag et stort behov for å oppdatere kunnskapsgrunnlaget og ikke minst utvikle mer kostnadseffektive metoder for kartlegging og risikohåndtering. Vi støtter opp om og jobber derfor for Gjerdrum-kommisjonens nullvisjon om tap av menneskeliv. Skal vi klare det, må myndighetene prioritere mer midler til forskning og utvikling.
Frekvensen for kvikkleireskred i Norge har variert over tid. Og det er særlig én ting som gir økt risiko: Høy menneskelig aktivitet, gjerne bygg- og anleggsarbeid. Men vi ser også en risiko for at klimaendringer og mer ekstremnedbør vil føre til økt erosjon som kan utløse kvikkleireskred.
Norge har store områder med kvikkleire som ennå ikke er kartlagt. I dag er det nesten 3600 kvadratkilometer med 1905 kvikkleiresoner som ikke er utredet i detalj. 1000 av disse sonene har middels til høy risiko og må vurderes nærmere for eventuelle sikringstiltak. De siste årene har det gått flere kvikkleireskred i områder som ikke har vært kartlagt, inkludert skredet i Kattmarka i 2009, Lyngen i 2010, Skjeggestad i 2015 og Sørum i 2016. Mange av kvikkleireskredene kunne trolig vært unngått med nok kunnskap om risiko, nødvendige sikringstiltak og gode aktsomhetsvurderinger. For å få fart på kartleggingen må nye mer kostnadseffektive metoder og nye teknologier utvikles og tas i bruk.
Risikobildet endrer seg over tid, og vi ser at klimaendringene, med økt nedbør og styrtregn, påvirker også risikobildet for kvikkleireskred. Den økte nedbøren fører til mer flom og erosjon, som øker risikoen for kvikkleireskred. Derfor er det viktig med kunnskap om hvordan vi som samfunn skal ta hensyn og tilpasse oss disse endringene slik at vi sikrer at det er trygt å bygge og bo i områder med kvikkleire – også i et endret klima.
– Vi vet aldri når katastrofen skjer
Vi trenger med andre ord å utvikle kunnskapsgrunnlaget vårt som sikrer at vi kan kartlegge og håndtere risiko for kvikkleireskred raskere, bedre og mer kostnadseffektivt. Her er det mange uutnyttede muligheter. Vi har for eksempel teknologi som kan avdekke erosjon i vassdrag i kvikkleireområder. Nye teknologier, som LIDAR og satellittbasert INSAR, kan bidra til en bedre og mer kostnadseffektiv innhenting av kunnskap, som kan brukes i sikring og beredskapsarbeid. Norge har tilgang på store mengder grunnundersøkelsesdata som må tilgjengeliggjøres for forskning, og analyseres med nye statistiske metoder slik som maskinlæring. Vi må kombinere ulike datakilder, som klimadata og grunnundersøkelsesdata, for å etablere bedre kunnskapsgrunnlag. Gevinsten ved en slik tilnærming er stor. Forskning og utvikling lønner seg. Det er betydelig billigere å håndtere risiko og å forebygge enn å måtte håndtere kvikkleireskred og mulige alvorlige konsekvenser i etterkant. Men slikt forsknings- og utviklingsarbeid tar tid. Derfor må vi komme i gang.
Må vise mer åpenhet om kvikkleire
Etter Gjerdrum-skredet har det kommet flere offentlige utredninger, granskningsrapporter og handlingsplaner. I sommer kom regjeringens stortingsmelding om klimatilpasning, og våren 2024 ventes en ny stortingsmelding om flom- og skredpolitikk. Alle disse tiltakene er gode og kan danne grunnlag for en helhetlig tilnærming og videre tiltak. Men rapporter har liten verdi dersom de ikke følges opp med tiltak og handlinger. Gjerdrum-utvalget var tydelige på at det er mulig å unngå kvikkleireskred ved blant annet økt satsing på kartlegging, overvåkning, sikring og forskning og utvikling. Men snart 3,5 år etter Gjerdrum-skredet er det et så stort gap mellom ord og handling at vi som forskningsinstitutt med ekspertise på nettopp naturfarer som kvikkleire, må spørre: Når vil myndighetene prioritere forskning og utviklingsarbeid som kan øke sikkerheten i områder med kvikkleire? Skal vi møte fremtidens behov for å sikre oss mot naturfare i en verden med mer ekstremvær og et klima i endring, må det skje en betydelig endring.
Vi ser derfor fram til statsbudsjettet for 2024, som bør inneholde klare signaler om en slik satsing.
Adresseavisens journalist Geir Svardal gjør sitt 150. portrettintervju for Ukeadressa: Portrettintervju LIVE med Kent Ranum - Facebook