Urettferdighet kommer i mange former. Noen hendelser mer udefinerbare enn andre. Ofte kommer disse fra møter med offentligheten.
Det kan ta år før man skjønner hva man har blitt utsatt for, men i selve prosessen som oppstår er følelsene ekte og man kan ta skade av det man opplever.
Tilliten til samfunnet blir satt på prøve.
Da jeg var ung på tampen av 90-tallet og det var tid for innrullering til militærtjeneste, endte jeg opp med å bli en militærnekter. Jeg har ikke tenkt å gå inn på detaljene om hvordan dette gikk for seg, men det skjedde. En ting kan jeg si, og det er at dette møtet med plikten til staten gikk fort for seg. Og de som kom meg i møte i prosessen, var sinte og arrogante typer. Jeg måtte raskt innta en holdning angående situasjonen, og jeg måtte møte i retten for å få en straff.
Mitt forhold til staten fikk en stor bulk.
Bygg forsvarsevne med bru over Trondheimsfjorden
De klarte å fylle meg godt opp med fortvilelse og skam. Det var ingen vits i å tale min sak i dette systemet. Det var total overkjøring, og jeg endte til slutt opp med å bli militærnekter og måtte spikre paller i Verdal i 14 dager. Det hele var stort sett en urettferdig og nitrist opplevelse. Jeg ble til sist dimittert på grunn av personlig overbevisning.
Nå er jo dette selvfølgelig lenge siden, og jeg har for lengst kommet styrket og mer reflektert ut av hendelsen. Den er nesten glemt, og mer en historie jeg noen ganger forteller hvis det blir snakk om den gangen folk var i militæret eller siviltjeneste. Fortellinger som stort sett er positive, men som jeg selv aldri fikk oppleve.
Forleden dag fikk jeg likevel en uventet påminnelse om urettferdigheten fra fortida. Jeg er i gang med å ta opp fag for å komme meg inn på høyere utdanning. Det viser seg at i poengsystemet for universitet og høgskole at man får to tilleggspoeng for å ha avtjent enten militærtjeneste eller siviltjeneste. Konkurransepoeng jeg ikke ser snurten av og selvfølgelig kunne hatt nytte av. Dette synes jeg rett og slett er urettferdig, og jeg ser helst at noen med myndighet gjør om på denne urettferdigheten sporenstreks.
Trenger vi menn i Forsvaret egentlig?
Det er lenge siden lovene om militærnekting ble endret.
«7. juli 2011 avgjorde Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Haag (EMD), at retten til militærnekting av samvittighetsgrunner var å anse som fullt ut beskyttet av artikkel 9 i Den europeiske menneskerettskonvensjon om tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.
Å fengsle en som nekter militærtjeneste av samvittighetsgrunner er dermed å anse som en krenkelse av grunnleggende rettigheter i et demokratisk samfunn.» (Fra Store norske leksikon).
Mer er det ikke å si om den saken. Man burde heller fått ekstrapoeng for å ha måttet oppleve denne fortidens grums. Nå er nok dette sikkert en liten sak, men jeg håper noen forstår mine tanker rundt denne opplevelsen, og at jeg med dette innlegget setter lys på noe som burde forandres til det bedre.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!