I en verden full av store kompliserte problemer, der geopolitiske kriser har kjipe utslag nasjonalt – som galopperende strømpriser og enorm pågang hos matsentraler, så er det forfriskende å se at noen politikere fortsatt klarer å velge seg den mest lavthengende frukten, for å fremstå slagkraftig og handlingsvillig.
Høyres nestleder Henrik Asheim tar tøylene fatt, og rir en av vår tids mest populære politiske kjepphester, nemlig at alvorlig syke mennesker har det altfor godt og trygt, og det kan vi rett og slett ikke ha noe av.
At den største gruppa uføre i Norge er folk over 50, altså mennesker som forsvinner ut av arbeidslivet relativt kort tid før de kunne gått av med alderspensjon, dersom helsa holdt og arbeidslivet var bedre tilrettelagt, det er ikke et problem for politikerne våre. Ikke enda i alle fall, du skal se de får gjennomgå den dagen vi har kommet vår tids største samfunnstrussel til livs: Unge uføre.
Asheim har løsningen, nemlig å rett og slett slutte å gi folk under 30 uføretrygd. Høyres forrige forsøk på å redusere antallet unge uføre, ved å korte ned AAP-tiden og gi karensår, viste seg jo å ikke overraskende føre til flere unge uføre. Nå går de grundigere til verks for å kvitte seg med den utgiftsposten.
Høyre begynner i feil ende
Koselige hashtags skjuler alvorlige problem
Hvis de arbeidsrettede aktivitetene og aktivitetsplikten, som blir nevnt i vage formuleringer i samme utspill, arter seg noenlunde slik det har gjort fram til nå, vil vi ha omtrent samme situasjon som i dag – bare med enda flere skikkelig fattige, syke unge voksne.
Tiltakene som fins i dag har lang ventetid og svært lav effekt på arbeidsevnen. Det er i stor grad arbeidsmarkedet som svikter. Det er ikke den enkelte 22-åringen som har fått tre avslag på DPS, uten å bli noe friskere av det.
Selv tilbrakte jeg 20-årene som en av disse brysomme unge menneskene med opptil flere diagnoser. Jeg var gjennom fire midlertidige ytelser og forsvinnende lite oppfølging, før jeg som 30-åring ble en del av unge uførestatistikken. Jeg er langt fra alene om mine opplevelser, og i motsetning til en del andre middelaldrende, er jeg ikke fornøyd med å trekke velferdsstigen opp etter meg.
Skal man foreslå å fjerne retten til uføretrygd for alle under 30 år, så bør man ha et solid og kunnskapsbasert alternativ klart. Det finnes nok av kunnskap om hva som hjelper, som rask helsehjelp, solid støtteapparat, tilrettelagt opplæring, tid og økonomisk trygghet underveis.
Men det er både billigere og enklere å følge i alle eldre generasjoner siden Sokrates sine fotspor, klage på «ungdommen nå til dags». De har jo til enhver tid vært arbeidssky, late og uforskammede. Skulle bare mangle at de mister den grunnleggende rettigheten det er å kunne ha noe å leve av, selv om de er for syke til å jobbe.
Hva brenner du for? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no