Silje Gudahl Forfatter

Seksuelle overgrep mot barn er et ubehagelig tema. Vi vil ikke at det skal skje, og da unngår de fleste av oss å snakke om det.

Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Store deler av barndommen var jeg redd. «Det skjer heldigvis ikke oss», og «Jeg kjenner ingen som har opplevd overgrep, jeg», er lett å tenke. Det tenkte mine nærmeste også, men det viste seg at de tok feil. Samtidig som jeg trodde det som foregikk var normalt, hatet jeg det. Jeg skulle bli voksen før jeg delte den vonde hemmeligheten med noen for første gang. I gjennomsnitt tar det 17 år før barn forteller om overgrep de har vært utsatt for. Da regnes de ikke med i statistikken, de som aldri sier noe om det. Kan vi som omgås barn hjelpe dem i gang? Det som ikke snakkes om, har vi ikke språk for. Hvordan skal da disse barna kunne fortelle om det? Vi må gi dem ordene de trenger og en trygg overbevisning om at det er lov å fortelle om vonde hemmeligheter.

Jeg har skrevet Hemmeligheten, boken jeg selv hadde trengt som barn. Om vi hadde lest en bok som den på skolen, om jeg hadde funnet en på biblioteket eller hjemme hos venner, hadde kanskje min historie blitt annerledes. Bokens hovedperson, Anna, velger, selv om det gjør vondt, å fortelle den vonde hemmeligheten til læreren sin. Det starter likevel med at læreren sier noe som åpner for samtalen.

Silje Gudal. Foto: Mari-Elene Gudahl

I Norge blir nesten 20 prosent av alle jenter og 10 prosent av alle gutter, uavhengig av oppvekstmiljø, utsatt for seksuelle overgrep som barn. Oftest skjer, eller starter, overgrepene før barna har fylt 13 år, og de aller fleste begås av en i familien eller omgangskretsen. Halvparten av alle voksne kjenner en eller flere som ble utsatt for seksuelle overgrep som barn (Redd Barnas kunnskapsundersøkelse, 2015). Det er et så omfattende samfunnsproblem at alle som har eller omgås barn må vite om dette og bidra til endring. Vi må alle våge å snakke om det i hjem, barnehage og skole. Barn må vite at det finnes ord for det de bærer på, og at noen voksne er villige til å ta imot når de forteller.

Redd Barna har også undersøkt holdninger i befolkningen. Her kommer det fram at ni av ti mener barn bør lære om seksuelle overgrep i skolen. Likevel er det bare 28 prosent av foreldre som opplever at dette skjer i praksis. Jeg var ikke blant de 28 prosentene som fikk høre om det på skolen. Ingen voksne snakket med meg om grenser for egen kropp eller om seksuelle overgrep. Ingen leste bøker eller viste meg filmer om dette temaet, heller. Hvor skulle jeg få kunnskap fra, når ingen fortalte? Barn trenger ord og trygge voksne for å fortelle om det som gjør vondt.

Nå er jeg selv voksen, jeg har fått hjelp til å fortelle og bearbeide min egen historie i trygge omgivelser. Jeg vet at det er mitt ansvar å lære barnet mitt hva seksuelle overgrep er. Med min erfaring har jeg også mulighet for å hjelpe flere. Alle barn trenger, og fortjener, denne kunnskapen. Barn forstår ofte mer enn vi tror. De fanger opp hva som er for skamfullt til å snakkes om, og de merker når vi er trygge nok til å tåle å høre det som er uforståelig og smertefullt. Det er vanskelig for barn å sette ord på det som er vondt, så voksne må være trygge, ha tid til å lytte og orke å høre om det ubehagelige. Det er viktig at vi gir alle barn mulighet for å forstå, og om nødvendig, fortelle.