I min barndoms verden var Norge best, USA en vennlig kjempe og Europa et fremmed kontinent. Denne verden er død. Vi trenger en ny EU-debatt!
I februar 1994 var jeg 11 år, bodde på Ørlandet, og ble med mine klassekamerater sugd inn i den olympiske og nasjonale virvelvinden som blåste fra Lillehammer. Sauebjeller, slagord, og enorme tablåer med hundrevis av barn ble akkompagnert av storslagne orkesterverk. I midten av det hele sto Sissel Kyrkjebø i bunad og sang på nynorsk i Olympiastadion så snøen drysset av grantrærne: «I fakkelens lys på fjellets topp reiser vi eit tempel i antikkens ånd. Til dette tempel strømmer inn folk fra heile vår jord.»
Ja slik så vi det. Hele verden kom til oss, full av beundring. Laurbærkransen tronet på den røde topplua. Ti gull, elleve sølv og fem bronse, og så kom IOC-president Samaranchs takketale: «You have presented to the entire world – the best Olympic winter games ever!». Selvsagt hadde vi det! Dette var den perfekte oppvarmingen til EU-avstemningen på senhøsten. Det bygde hele det følelsesmessige fundamentet og det nasjonale overmotet som trengtes for å si nei. I alle fall for en 11-åring som vokste opp i ei bygd drevet av landbruk og Nato.
Drapert i OL-pins fra topp til tå delte jeg og mine klassekamerater ut selvtegnede flygeblader mot EU den høsten. Fortsatt hvisket Sissel Kyrkjebø i ørene våre: «Gå mot det lyset som flammer i nord! Gå til det landet hvor trollene bor!» I min familie sto den europeiske fellesskapstanken sterkt, så mitt engasjement kom ikke hjemmefra. Selv klasseforstanderen vår sto fram som ja-mann i en diskusjon med elevene, til spontan buing fra pultrekkene. Men hvem trengte alle de voksnes tørre analyser når Sissel og sauebjellene fortsatt sang.
Bondeopprøret kan sette Europa på en farlig kurs
Ja til trygg selvråderett
På denne tida møtte vi ofte amerikanske soldater på Ørlandet. Deres Commander in chief var da en ung, moderne og uformell demokrat som het Bill Clinton. USA hadde vunnet den kalde krigen og framsto som en uovervinnelig storebror. Var ikke dette sikkerhet nok for oss? Hvorfor skulle vi binde oss til masta på et skip styrt av halvgamle og etikettestyrte byråkrater i Brussel som vi ikke engang forsto hva sa? At både Finland og Sverige så annerledes på verden og stemte ja til unionen rett før vi gikk til urnene, framsto nærmest uvesentlig.
Den russiske bjørnen ved vår nordgrense var i 1994 en full Boris Jeltsin som sjanglet seg gjennom den internasjonale arenaen, mens militærbudsjettene fra Sovjet-tiden ble kappet med motorsag. Samtidig sto EU handlingslammet i møte med de mange massakrene i Sarajevo vinteren og sommeren 1994. Hva var egentlig vitsen med dette overnasjonale organet dersom det ikke engang klarte å forsvare freden i Europa? Hvem ville gå inn i noe slikt? Jo, 47,8 prosent av oss viste det seg den 28. november. Men det ble nei, og siden har det gått 30 år.
Dette landet og denne verdenen finnes ikke lenger. Selv Bjørn Dæhlie har tatt med seg gullmedaljene fra 94 og flyttet til Sveits. Vårt nåværende sikkerhetspolitiske halmstrå i USA er en olding. Taper han presidentvalget i november, erstattes han av en annen olding som vil gjøre seg til USAs første tyrann, og han er ingen venn av Nato. I øst er den russiske bjørnen tørrlagt, forsynt med moderne våpen og fører en blodig erobringskrig mot Ukraina for å ekspandere sitt territorium på vårt kontinent. I kulissene står et Kina med globale aspirasjoner og en tørst etter innflytelse over ressursene i nordområdene. I alle europeiske land bader sosiale medier i desinformasjon fra russiske og kinesiske trollfabrikker, som styres av to mål: Å bryte ned tilliten vår til institusjoner, medier og myndigheter og drive fram bevegelser som vil splitte Europa opp i små enheter som lett kan spilles med i det storpolitiske teateret.
Kan det virkelig, i et slikt geopolitisk bilde, svekke oss dersom vi stiller oss skulder ved skulder med våre nærmeste venner? Vår tids beste mulighet til å unngå krig er å styrke det europeiske samholdet, også innenfor et Nato som vakler. Som et rikt land kan vi statuere et eksempel for verden og gi betydelig energi til de vi selv er avhengig av ved å tre solidarisk inn i fellesskapet. EU startet som et frihandelsforbund for å unngå krig i Europa. I dag er unionen i ferd med å bli en garantist for sikkerheten til vårt kontinent mot en verden som vender seg bort fra oss, og mot oss.
Jeg kaster med glede mine gamle OL-pins på historiens skraphaug i solidaritet med våre naboer. EU-statene er de landene vi deler verdier, politisk system og historie med, og de er våre nærmeste handelspartnere. Klokken tikker, vårt gamle sikkerhetsnett rakner, og vi skylder våre barn å ha en plan B. Før valget i USA i november må en ny EU-debatt rulle på norsk jord. Den verden som eksisterte da Sissel sang på Olympiastadion og vi sa nei til Europa i 1994, er død. Det norske folk må ta stilling til den nye.
Les flere tekster av Daniel Johansen her!
Er det på tide at Norge går inn i EU? Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!