Nærmere hundre filmer vises på Kosmorama i løpet av uka. Her er 14 av de beste og mest interessante.
Mandag starter 20. utgave av Trondheims internasjonale filmfestival, Kosmorama. Her er en oversikt over de beste filmene på årets festival som jeg alt har sett, samt et par av dem som jeg ser mest fram til. Flere av dem behandler noen av de store spørsmålene i verden og Norge akkurat nå. Andre er bare gode eller utfordrende filmer som gjør en filmfestival til en spesiell mønstring av noe av det som rører på seg i filmverden for tida.
Close Your Eyes : Victor Erice, Spania
Den spanske regissøren Vitor Erice har etter mitt syn laget en av tidenes beste filmer, «Bikubens ånd» fra 1973. Dette er bare hans fjerde spillefilm og den første på 32 år. Filmen er beskrevet som en slags kunstnerisk filmatisk oppsummering av 83-åringen, om minner, identitet og film. Den er lang, men når du er så god som Erice og bare lager fire spillefilmer på 50 år, må det være lov.
Faust: F.W. Murnau, Tyskland
Fjorårets stumfilkonsert i Nidarosdomen med «Kørkarlen» er et av tidens høydepunkt på Kosmorama for min del. Årets stumfilm med musikk er «Faust» fra 1926 av en av de aller største filmkunstnerne på 1920-tallet, den tyske ekspresjonisten F.W.Murnau. Hans film om mannen som inngikk en pakt med Djevelen, til improvisasjoner av Wolfgang Seifen på Steinmeyerogelet i Domen låter som en sterk og spesiell kombinasjon.
Four Daughters: Kaouther Ben Hania, Tunisia
Sterk historie beslektet med den som Åsne Seierstad forteller i boka «To Søstre». På originalt vis, gjennom rekonstruksjon, fortelles historien om ei mor og fire døtre i Tunisia, hvor to plutselig ble radikalisert og dro for å kjempe med IS. Filmen er fortjent nominert til Oscar for beste dokumentar.
Green Border: Agnieszka Holland, Polen
Her får du aktuell virkelighet midt i trynet i en sterk og god spillefilm om flyktningekrisen. Holland er en av de beste polske filmskaperne og har laget en av sine beste filmer fra grensen mellom Belarus og Polen. Vi følger først syriske flyktninger som kasteballer mellom menneskesmuglere og grensepoliti på begge sider av grensen. Filmen tar også innover seg hva som skjer når krigen i Ukraina begynner å prege flyktningestrømmen.
Ibelin: Benjamin Ree, Norge
Dokumentaren om gamer Mats Steens liv i virkelighet og i rollespill på nett er sterk, original og rørende. Den har alt fått internasjonalt gjennombrudd og er kjøpt av Netflix, men gjør seg best på kino. En norsk dokumentar i verdensklasse.
Io Capitano: Matteo Garrone, Italia
Oscarfinalisten fra Italia har ennå ikke laget en dårlig film i mine øyne. Her gjør han en original vri på drømmen om Europa, sett fra afrikanske tenåringer som begir seg avgårde fra Senegal i håp om et bedre liv.
Lærerværelset : Ilker Catak, Tyskland
Tysklands oscarfinalist er et velskrudd drama om skole, arbeidsliv og det sosiale presset som en ung vikarlærer havner i. Leonide Benesch er svært god som velmenende og dyktig lærer. Hun havner i dobbel skvis når en av hennes elever bestyldes for tyveri, samtidig som hun merker at noen har stjålet fra lærerverelset.
Menus-Plaisirs-Les Troisgros: Frederick Wiseman, USA
94 år gamle Frederick Wiseman er verdens fremste flue-på-veggen-dokumentarister. Filmen hans er som regel svært lange, og viser dagligliv som utfolder seg foran kamera på ulike steder. Denne er fire timer(!), fra en fransk restaurant med tre stjerner i Michelin-guiden.
Monster: Horikazu Kore-Eda, Japan
Enda en sterk og god film med foreldre som klager på en lærer. Ei mor ser at hennes sønn i femte klasse oppfører seg rart. Hun mistenker at det er lærerens skyld, og klager. Filmen forteller historien fra tre perspektiv, og inviterer til debatt om det er forelder, lærer eller barn som egentlig er monster.
Norwegian Offspring: Marlene Emilie Lyngstad, Danmark
Eksamensfilmen på Den danske filmskolen til regissøren fra Trondheim fikk førstepris i studentfilmkonkurransen i Cannes i fjor. Den 45 minutter lange filmen går rett inn i forrige ukes store debatt i Norge. Jan Gunnar Røise spiller en frustert, enslig nordmann som mener han er seksuelt undertrykt. Antifeministen drar til Danmark for å få sex og barn. I en svært løfterik gjennombruddsfilm.
Red Rooms: Pascal Plante, Canada
Kvinner som fascineres av massemordere er underliggende tema i denne skrekkfilmfestival-favoritten. Juliette Gariepy spiller en modell som er usunt opptatt av å følge rettsaken mot en seriemorder beryktet for å ha livestreamet sine forbrytelser. Psykologisk gru som neppe er for sarte sjeler.
The Sweet East: Sean Price Williams, USA
En amerikansk indiefilm og roadmowie som sneier innom Pizzagate, nynazister og muslimske terrorister som liker EDM er noe for seg selv. Så det også sjelden å se amerikansk indiefilm som virker vel så inspirert av Jean-Luc Godard som Quentin Tarantino.
Tatami: Guy Nattiv/Zar Amir Ebrahmi, Georgia/USA
En film om en iransk kvinne som deltar i VM i judo i Georgia, laget av filmskapere fra Israel og Iran, er kanskje det verden trenger akkurat nå. Eller en hvilken som helst filmfestival.
The Taste of Things: Tran Anh Hung, Frankrike
Dyktig vietnamesisk filmskaper, det franske kjøkken og strålende skuespillere gir en bedre middag og vel så det av en film. Fransk matkultur og det franske kjøkken har sannsynligvis aldri vært sentrale ingredienser i en så god film. Juliette Binoche og Benoit Magimel er begge eminente ved grytene i filmen som fikk regiprisen i Cannes i fjor.
Les mer om aktuelle filmer og serier her
Åpner festival med internasjonal film med trøndersk preg
Fengslende om liv, død og dataspill