De fleste elevene i skolen trives, men mange elever kjeder seg, gruer seg, har lavere trivsel og motivasjon på skolen. Så, hva kan vi gjøre med dette?
Når vi tenker tilbake til hvordan vår skolehverdag var, så kan de aller fleste navngi én eller flere som betydde noe ekstra for oss. Kanskje det var den ene læreren, assistenten, helsesøsteren eller kanskje vaktmesteren på din skole som du husker så veldig godt. Hva var det som gjorde at du husker den ene spesielle? Var det den gode klemmen, de gode samtalene, følelsen av å bli sett og ivaretatt? Svaret man som oftest får er at denne personen var god. Men hva vil det si å være god?
Psykisk helse blir stadig omtalt i medier og kanskje ekstra mye etter pandemien. Hva vet vi om den psykiske helsen blant våre elever, og hvordan kan vi ivareta den? Da samfunnet var under lockdown fikk vi øynene opp for de sårbare barna. Men hvem er egentlig de sårbare barna og hva var det som gjorde at vi klarte å definere ulike grupper som sårbare? Og hvem er de sårbare barna nå i dag?
Psykiske helse var også blant grunnene til at lærerstreiken ble avbrutt i høst. Og i lys av dette ser vi en gylden mulighet til å vise frem den kompetansen noen skoler allerede har, men som ikke kommer frem, en kompetanse vi som sosialpedagoger sitter med!
Hvorfor finner ikke elevene motivasjonen?
Vi vil være den trygge voksne som alle elever kan komme til, den voksenpersonen som kan ta imot eleven med åpne armer, uten forventninger om hva som skal skje eller snakkes om. Vi mener at skolen trenger mer sosialpedagogisk jobbing istedenfor spesialpedagogisk jobbing. Stadig skjer det at elever vandrer i gangene. Da er vi mer interesserte i hvorfor eleven vandrer, ikke at den skal komme seg inn i klasserommet igjen. Med et annet perspektiv og tid til en samtale, så kan vi ha et mer fokus på bakgrunnen for vandringen. En lærer har ikke alltid tid til å sette seg inn i hvorfor fordi den har et ansvar for 10–20 andre elever som også venter inne i klasserommet. Vi kan fange opp de øyeblikkene hvor barn og unge er mottakelig for en samtale. Ofte kan det være i en her og nå situasjon, ikke 40 minutter senere når det ringer ut til friminutt.
I dag har vi dessverre ikke mulighet til det. Vi blir tvunget til å ignorere elever som kanskje trenger litt ekstra oppmerksomhet nettopp fordi vi blir brukt til å følge opp enkeltelever med vedtak. Vi tror det handler om tillit, økonomi og uvitenhet om hvordan vår kunnskap kan brukes best mulig i skolehverdagen. Vi har dessverre en kultur som tilsier at vi skal se det an litt. «Det er ikke så ille enda» eller «det finnes ingen diagnose som tilsier at vi skal bruke en ressurs på dette». Det er ofte en tendens til å sette inn for lite tiltak litt for seint enn for mye tiltak litt for tidlig.
Effekten av arbeidet vi kan gjøre, er lite målbar i seg selv, men det kan være godt forebyggende arbeid som er betydningsfullt for våre elever. E det ikke billigere med forebygging enn brannslukking?
Slik skal de kjempe mot utenforskap, psykiske vansker, stress og skolevegring
På grunn av overarbeid opprettes det flere stillinger i barnevernet. Det må jo bety at flere barn og familier trenger hjelp? Vi spør oss om det kunne vært annerledes dersom det hadde vært mer kompetanse til stede der barn og unge oppholder seg? Og om det er slik at kompetansen allerede er på skolen men at den ikke blir brukt på «riktig» måte?
I Trondheim kommune har vi et soleklart eksempel på at en barnevernspedagog eller sosialarbeider kan utrette et meget godt arbeid uten å ha konkrete arbeidsoppgaver på lik linje med fagarbeidere. Jo, personen er der barn og unge er: I døra ved skolestart, hilser og ser hver og en. Personen er gangene når det er undervisning, ute i friminuttene og til stede i overgangene. Her er det tid til den gode samtalen, til å lytte, hjelpe, være en motivator, være en trygg voksen. Alle på skolen vet hvem denne personen er.
Psykt samfunn trenger innovativt folkehelsearbeid
Det kan høres flott ut å jobbe i en slik «fri flyt», men det ligger mye bak å jobbe slik. Som person må du ha en genuin menneskeinteresse, du må være nysgjerrig, du må være god på relasjonsbygging, du må ha lyst til å være der og du må være robust på så mange ulike måter. Du må tåle at det kan komme historier og utsagn som er ganske harde og som er ukjent. Du må se barnet, hele dagen. Vi som barnevernspedagoger ønsker å være med på å påvirke skolesystemet enda mer, men vi opplever at skolene tenker at de ikke kan bruke en høyskoleutdannet person til å gjøre et arbeid som ikke er målbart. At de ikke kan sette en barnevernspedagog på et barn som egentlig ikke trenger det. Det er jo også interessant at de som bestemmer dette, er ledere og tilbringer store deler av dagen sin på et kontor. Så hva gjør vi med disse elevene våre som faller utenfor, men som ikke er en del av et større system? Det er jo lettere å legge vekt på at eleven har vansker enn at eleven er et «resultat» av manglende oppfølging, inkludering og tilrettelegging. Skolen skal tilrettelegge for barn og unge uten at det trengs en diagnose, for tilpasset opplæring skal være for alle elever og skal skje gjennom variasjoner og tilpasninger innenfor loven. Vi må få inn mer kompetanse på de arenaer hvor våre barn oppholder seg mest og det er nettopp derfor vi er ansatt på skolen.
Vi ønsker på ingen måte å henge ut andre yrkesgrupper, men å få frem viktigheten av å få flere barnevernspedagoger og andre sosialarbeidere inn i skolen, men også at denne kompetansen må brukes på riktig vis. Vi kan utgjøre en stor forskjell. La oss følge eksemplet som allerede finnes her i kommunen. Gi oss tilliten til å utføre det gode arbeidet. Til slutt vil vi sitere Kong Harald sin nyttårstale i 2019: «Det beste vi kan gjøre, er å være der for hverandre, se hverandre, huske å gi hverandre de gode ordene. og bære hverandre om det trengs».
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe