De siste tiårene har vi sett en offentlig tilbaketrekking fra deler av landet, hvor den grunnleggende offentlige infrastrukturen sakte, men sikkert har blitt systematisk bygd ned. Det er en av årsakene til at deler av distrikts Norge sliter med avfolkning.
Som en konsekvens av flere postdirektiver fra EU har vi full konkurranse i postombæring i Norge. I storbyene hvor folk bor tett, kjører biler fra ulike leverandører etter hverandre ned de samme gatene for å levere pakker, mens de som bor på bygdene får besøk fra postbudet to til tre dager i uka, eller må kjøre langt til et leveringssted. Mens Postverket ga trygge og sikre jobber også i distriktene, jobber mange i budbilbransjen med lav lønn og få rettigheter.
Etter at Televerket hadde bygget ut telenettet over hele landet, hadde omsider alle et likeverdig telefontilbud. Nå er Telenor privatisert, kobbernettet nedlegges, og internett blir levert av et mylder av ulike private leverandører. I storbyer har man mange ulike leverandører å velge mellom, men mange ute i distriktene lever med et privat monopol.
Mens Vegvesenet tidligere hadde trafikkstasjoner over hele landet, har vi også her fått en delprivatisering og nedskalering. Det offentlige servicetilbudet ute i distriktene er svekket og mange må reise lengre for å kjøre opp, få nytt førerkort eller utført andre tilbud. «Nærpolitireformen» fikk samme effekt - nedbygging av lensmannskontor, samtidig som Politidirektoratet i Oslo eser ut. Liknende tendenser har domstolsreformen fått, og sykehusreformen for den del.
Mange av disse tilbudene er statlige, men også kommunale og fylkeskommunale tilbud kan fort bli svekket. Med kommunesammenslåinger blir det for eksempel færre steder som kan kreve eget folkebibliotek, men den viktigste konsekvensen er kanskje politisk.
Med større fylker og kommuner, vil det bli færre folkevalgte og flere bygder som ikke er representert. Det betyr at viktig lokalkunnskap og viktige distriktsperspektiver ikke er til stede når de beslutningene tas - blant annet om skolestruktur og barnehager, tilbud som er avgjørende for bosettingen i mange bygder. Endret bosetting skaper også store utfordringer i boligmarkedet, med kollaps i distriktet, og priseksplosjoner i byene.
I Fylkestinget i juni ble det såkalte «utfordringsdokumentet» behandlet i Fylkestinget i Trøndelag. En lesning av dette bør få flere til å bekymre seg, og til å ta politiske grep. Historien vi blir presentert er kjent - elevtallsnedgang, og befolkningsnedgang i mye av fylket, kombinert med stor vekst rundt Trondheim. En mer balansert utvikling ville være til beste for å utnytte ressursene i Trøndelag.
De siste årenes utvikling i verden har gitt mange et nytt blikk på viktigheten av beredskap og sikkerhet. Et av de aller mest prekære områdene er matsikkerhet, men det er ikke bare landbruket som ligger spredt utover landet, det gjør også fiskeressursene, kraftressursene og mye industri. Det alle disse yrkene har til felles er at de som skal jobbe i dem faktisk trenger et bredt tjenestetilbud der de bor.
Distriktshensynet var en viktig årsak til at Rødt i sin tid var skeptisk til å slå sammen Nord- og Sør-Trøndelag. Vi fryktet det ville forsterke en allerede pågående sentralisering.
Motgiften mot en sentralisering som utarmer bygder over hele fylket og gir press på infrastrukturen i Trondheim, er å sikre og reetablere offentlig infrastruktur over hele fylket. En del av dette krever statlige grep, men viktige ting som skolestruktur er under kommunal og fylkeskommunal kontroll. Dette er også helt sentralt for privat sektor. Skal vi ha et mangfoldig arbeidsliv rundt om i fylket, må vi utdanne fagfolk som kan jobbe i det over hele fylket. Om ikke vil arbeidsplassene sentraliseres og en negativ utvikling ytterligere forsterkes.
Politikerne har sine valgkampsaker – men hva er din? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no
Vi hater ikke bilen
- Kultur er drivkraft i moderne byutvikling