Vanskeligstilte innbyggere må ha hjelp til å skaffe seg et hjem. Det er kommunens ansvar. Slik boligtilbudet til kommunen er organisert i dag, kommer andre, til dels svært ressurssterke personer, foran i køen. Det er verken riktig eller rettferdig.
Trondheim kommune klarer ikke å skaffe nok boliger til alle vanskeligstilte. Hva kan så gjøres for å bedre denne situasjonen? La oss da se litt på hvordan dette løses i dag. I dag tilbyr kommunen 4000 boliger til vanskeligstilte direkte gjennom Trondheim Eiendom og indirekte gjennom Trondheim Boligstiftelse.
Et feilgrep å oppløse Boligstiftelsen
Boligstiftelsen i Trondheim ble opprettet av kommunen for snart femti år siden fordi lånekostnadene ble lavere ved å overføre de kommunale boligeiendommene til stiftelsen. Kommunen kunne dermed ved å overføre boligene til en stiftelse tilby leiligheter med lavere husleie til de vanskeligstilte. Sånn er det ikke lenger. Kommunen får lavere lånerente enn en stiftelse i dag. I tillegg er det et problem at eiendommer som tilhører en stiftelse fratar politikerne direkte styring over hvem boligene leies ut til. Tidligere var ikke dette noe problem fordi alle boligene i stiftelsen var leid ut til kommunen, som leide dem videre ut til vanskeligstilte. I 2018 ville Stiftelsen endre vedtektene til å omfatte også andre personer som av ulike grunner ikke kan eller vil eie/leie bolig. Stiftelsen forsøkte dessuten å ta ut ordet «vanskeligstilte» fra vedtektene. Dette ble heldigvis påklaget av kommunen til stiftelsestilsynet, og stiftelsen ble pålagt å ta inn begrepet vanskeligstilte igjen.
Hvem er så leietakerne som leier bolig av boligstiftelsen, foruten de vanskeligstilte? Både høyt utdannet akademikere, kunstnere, folk som ikke ønsker å leve et A4-liv og andre som av ulike grunner ikke ønsker å eie egen bolig eller leie til markedspris. De har én ting felles, og det er sakens kjerne: De er ikke vanskeligstilte.
Er det da riktig at kommunen via skatt fra øvrige innbyggere, som på sin side betaler markedspris for å bo, skal finansiere disse ressurssterke personene fremfor de vanskeligstilte som kommunen ikke har nok leiligheter til? Nei, så klart ikke.
Kan gå mot rettssak hvis boligstiftelsen legges ned
Stiftelsen endret altså vedtektene i 2018. Endringen gjorde at stiftelsen ikke trenger å leie ut mer enn halvparten av leilighetene til kommunen. I dag er det tallet på 80 prosent. Kommunen risikerer dermed å måtte skaffe 300 boliger til vanskeligstilte. Hvis vi sier at en toroms koster 3,5 millioner kroner i snitt, blir dette til sammen en milliard. En milliard som må tas fra andre velferdsoppgaver kommunen er pålagt å utføre.
Politikernes ansvar er å prioritere mellom ulike gode formål. Det er dessverre ikke penger nok til alt. I denne saken er valget lett. De vanskeligstilte må komme først. Dette handler ikke om partipolitikk, for kommunen er lovpålagt å sørge for at vanskeligstilte får en bolig.
Uansett om det er høyresiden eller venstresiden som har flertallet i bystyret, må politikerne sørge for at kommunen følger loven.
Bystyret må gjøre et vedtak som gir kommunen kontrollen tilbake, så de vanskeligstilte blir prioritert. Det vil i praksis bety at boligstiftelsen legges ned og eiendommene tilbakeføres til kommunen.
Dyr buss, mugg på hybelen og skjenkestopp kl. 02? Kom på Samfundet og Adressas valgdebatt med unge politikere – og politisk nachspiel med ordførerkandidatene Ranum og Raaen. Les mer her!