26. juni skrev Aftenposten om en video i sosiale medier som viser en rektor i Oslo som prøver å tvinge en 10.-klassing til å ta henne i hånda ved en vitnemålsutdeling. Hun gir så en spontan tale om hvordan man gjør ting i Norge. I ettertid har flere meldt seg på debatten. En av dem er Robert Flataas, rektor ved en mottaksskole i Trondheim, og vara til bystyret. Videoen som ligger til grunn i saken gir oss lite til ingen innsikt i tankene til de involverte. Likevel gir Flataas «uforbeholden støtte» til sin kollega i denne saken.
Han begrunner det med at skolen har «en plikt til å jobbe mot intoleranse og polarisering». Flataas legger til grunn at eleven ikke viser respekt for rektor når han ikke tar henne i hånda, og gjør det dermed til en sak om likestilling.
Feminist, kvinne og muslim. Men det går jo ikke an!
Hvordan vet Flataas at eleven ikke respekterer kvinner?
Jeg har selv møtt muslimske menn som ikke vil ta meg i hånda. Det er litt kleint med det samme, akkurat som at det er kleint når man møter en person man ikke vet om man er på klem med eller ikke. Så har vi samhandla videre og det har vist seg at de har stor respekt for meg som menneske, og er nysgjerrige på hvem jeg er. Hadde jeg skulle reagert etter Flataas sine prinsipper, ville dialogen mellom meg og disse medmenneskene dødd i en klein stillhet.
Vi kan heller ikke vite sikkert hva rektor tenker ut fra denne videoen, men vi kan se at hun ikke respekterer elevenes bevegelsesfrihet og intimsoner. Det er ikke lov å holde fast noen mot sin vilje i en situasjon hvor det ikke er nødvendig for å hindre skade. Likevel gir Flataas henne «uforbeholden støtte».
Flataas mener det er viktig å jobbe mot polarisering, men fører selv en polariserende retorikk: «[d]et er viktig at vi som samfunn står opp for våre verdier og prinsipper. Vi må støtte de som tør å handle på vegne av fellesskapet når det er nødvendig.» Hvem er vi-et og fellesskapet i denne sammenhengen? Er det dem av oss som har vokst opp mellom bakkar og berg med håndhilsning?
Rystende om vold i hjemmet og æreskultur
Hva med dem av oss som har vokst opp mellom de samme bakkene, men uten håndhilsning? Flataas sin måte å snakke om det norske fellesskapet på, fungerer som en spade i grøftegravinga mellom kulturene som utgjør en del av det norske samfunnet. «La oss sammen fortsette å bygge en skole og et samfunn som verdsetter respekt, toleranse og mangfold», sier Flataas videre. Mangfold vil man ha, men for all del ikke i måter å hilse på. Der går tydeligvis grensa.
Misforstå meg rett: jeg er feminist og opptatt av at vi skal kunne ha en saklig religionskritikk som en del av kampen for likestilling. Å bryte bevegelsesfriheten til en elev ved å holde ham fast når han ikke vil ha fysisk kontakt, har ingenting med kampen for likestilling å gjøre. Å påstå at dette og den påfølgende talen er å stå opp for det norske samfunnet, bidrar til mer polarisering og intoleranse, ikke mindre.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Politikerne har sine valgkampsaker – men hva er din? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no.
– Om jeg har opplevd polarisering i mitt liv? Så mye!