Carla Ramirez Førsteamanuensis, Institutt for pedagogikk og livslang læring, NTNU

Elever med etnisk minoritetsbakgrunn er overrepresentert i spesialpedagogiske tiltak og diagnostiseres oftere med lærevansker og atferdsproblemer enn norske elever.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

Det eksisterer rasisme i norsk skole. I den nylige publiserte boken til Cora Alexa Døving, «Rasisme – fenomenet, forskningen og erfaringene», har jeg bidratt med kapitlet «Fargeblindhet i norsk skole». Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at elever med etnisk minoritetsbakgrunn er overrepresentert i spesialpedagogiske tiltak og i høyere grad diagnostiseres med utfordringer som lærevansker, atferdsproblemer, språkproblemer og migrasjonsrelaterte diagnoser enn norske elever. 63 prosent av elevene med innvandrerbakgrunn gjennomfører videregående utdanning etter fem år mot 83 prosent av de norske elevene. Fargeblindhet i norsk skole kan bidra til elevenes opplevelse av utenforskap, som igjen fører til både diagnostisering og frafall.

Det finnes en bred enighet om at rasisme finnes i Norge i dag, og at det handler om mer enn tilfeldige enkelthendelser. Likevel påstår mange at de ikke ser hudfarge, og at de heller vektlegger personligheten og væremåten hos andre. Det å være fargeblind er i utgangspunktet en positiv ting. Troen på at hudfarge ikke skal spille en rolle i møter mellom mennesker er veldig god, men når forestillingen om at så lenge vi ikke bryr oss om hudfarge så eksisterer ikke rasisme, fører feil av sted.

Fargeblindhet handler om troen på at så lenge vi ikke snakker om hudfarge, etnisitet eller religion, så vil rasisme stoppe å eksistere. Innen rasismeforskningen anses det å være fargeblind som et naivt ståsted, som samtidig fører til at man blir blind for eksistensen av rasisme. Fargeblindhet kan tolkes som et ideal i en skole hvor hudfargen ikke skal spille en rolle fordi vi alle er like, men når skolen ikke erkjenner eller snakker om farge som en del av det som skaper forskjeller mellom mennesker, blir vi blinde for alle de små, hverdagslige praksiser som forskjellsbehandler.

Hudfarge har alltid vært, og er fortsatt, en synlig del av oss alle. Jeg finner det svært paradoksalt at idealet om fargeblindhet eksisterer i en hverdag der det å beskrive hverandre etter hudfarge, etnisk og/eller religiøs tilhørighet – i barnehagen, på skolen, i filmene, bøkene, nyhetssendinger, sosiale medier og i avisoppslagene, er svært vanlig praksis.

Gjennom å hevde at alle er like og at vi behandler alle elever likt, stenger vi samtidig for muligheten til å snakke om den faktiske eksistensen av ulikhet, annerledeshet og rasisme i skolen i dag. Forskning viser at mange lærere vegrer seg for å snakke om rasisme i klasserommet, og at det dukker opp ubehagelige følelser hos lærere når temaer som rasisme tas fram i undervisningen. Et gjennomgående funn i forskning på etniske minoritetselever de siste årene, er at elevene tror at skolen ikke kan gjøre noe med deres erfaringer med rasisme og utenforskap. Elevene ser ikke andre løsninger enn å leve med skam og mindreverdighet, og disse følelser blir ansett som normale og naturlige fordi de er utlendinger i norsk skole. Elevene tror at det er noe galt med dem selv, de føler seg ikke trodd på, og de mangler kunnskap og bevissthet om eksistensen av en fargeblindhet (med gode intensjoner) som skolen hviler på.

Det som er viktig her er å understreke at denne likheten ikke er så nøytral eller objektiv som mange tror. Likhet er forankret i en taus norskhet som gir noen elever rett til å snakke, mens andre kan bli betraktet som overfølsomme og nærtakende hvis de forteller om subtile erfaringer med diskriminering, rasisme og utenforskap. Det er ikke bare minoritetselever som har en kultur, farge eller etnisitet, det har vi alle, også den norske majoriteten. For å forebygge og hindre rasisme i skolen er det svært viktig å ha en bevissthet om at vi alle lever i en verden hvor rasisme eksisterer, også i skolen.

Retten til å snakke, og retten til å bli trodd og hørt, er svært viktig for alle elever i norsk skole. Kunnskap og erkjennelse om at vi lever i en verden hvor diskriminering forekommer på grunn av hudfarge, er en viktig oppgave i skolen i dag. I min forskning finner jeg et slags ubehag hos mange (norske og hvite) lærere å innrømme at vi lever i et samfunn hvor mennesker forskjellsbehandles etter hudfarge og hvor rasisme eksisterer. Men når vi later som om dette ikke eksisterer utestenger vi en del stemmer fra å bli anerkjent og trodd. Vi fratar elevene rett til å fortelle om sine erfaringer. Vi må tørre å snakke om forskjellene mellom oss, og vi må lære å leve med ulikhetene. Det skal mye visdom til å skille mellom ekte erfaringer av rasisme fra de som bruker rasismekortet til egen fordel. Her må lærere bruke skjønn, slik vi bruker det i vanlig oppdragelse av barn og ungdom: sier hun/han dette for å oppnå noe, eller er det virkelige erfaringer av utenforskap som ligger til grunn? All ære til lærere som må balansere denne oppdragelseskunsten hver dag.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe