Er de israelske sømmene sterke nok til å unngå at tilliten rakner helt?
I det demokratiske samfunnets finvevede teppe, spinnes tråder av tillit hver eneste dag. De spinnes borgerne imellom, og mellom borgerne og de institusjonene som skal ivareta deres rettigheter. Stoler folk på hverandre? Tror de på at myndighetenes institusjoner fungerer rettferdig, og behandler folk på en effektiv og likeverdig måte? Har de tillit til politikerne, til de politiske partiene, til nasjonalforsamlingen? Høyt tillitsnivå gir ikke automatisk et velfungerende, liberalt demokrati, men om man snur det på hodet, er det vanskelig å komme på et velfungerende, liberalt demokrati hvor det ikke går et nett av tillitstråder på kryss og tvers.
At tillit tillegges stor betydning for å skape velfungerende samfunn, er en av grunnene til bekymring for utviklingen i Israel. I Israel er tilliten til regjeringen, til media, til nasjonalforsamlingen Knesset lav - og synkende for hvert år som går. I undersøkelser svarer kun 8,5 prosent at de har tillit til politiske partier. I tillegg lever de ulike innbyggergruppene mer og mer parallelle liv. Tråder av tillit spinnes innad i samfunnsgruppene, men strekkes sjeldnere ut mot «de andre». Og der tillit ikke aktivt skapes, kan mistillit få gode groforhold. Blant israelske palestinere er tilliten til de samme institusjonene enda lavere. At grupper preget av utenforskap og marginalisering har mindre tillit til myndighetene enn majoritetssamfunnet overrasker nok ingen, og akkurat dette problemet er da heller ikke Israel alene om.
Det Israel derimot har vært alene om, er å være demokrati i Midtøsten. Geografisk befinner Israel seg i verdens mest autokratiske region. Selv om det israelske demokratiet er langt ifra perfekt, er det heller ingen andre stater i nabolaget som er i nærheten av å kunne oppdrive en historie med jevnlige valg, null militærkupp eller voldelige politiske overganger, fri presse og ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, og et uavhengig rettsvesen som del av en fungerende maktfordeling. Disse demokratiske edelstenene har utgjort et smykke Israel stolt har båret i internasjonale fora. Den demokratiske glansen har også hjulpet med å dempe mye av den rettmessige kritikken som rettes mot de svært problematiske forholdene som også er iboende del av dagens Israel - av disse er det mest alvorlige den pågående og langvarige okkupasjonen av palestinsk land. Slik har det israelske demokratiet hatt flere funksjoner - hjemme har demokratiet tatt vare på borgeres rettigheter, ute i verden har det beskyttet Israel. I disse dager settes begge funksjonene på spill. Arenaen for det politiske dramaet er den israelske rettsstaten.
Kort tid etter at Netanyahus regjering kom til makten i 2022, lanserte de en rekke forslag til fundamentale endringer i det israelske rettsvesenet. Selv omtaler de det som «juridisk reform», mens motstanderne kaller det et «juridisk kupp». Regjeringen mener dommerstanden har tilranet seg makt på de folkevalgtes bekostning. De vil ta denne makten tilbake til «folket», og samtidig strippe Høyesterett for en rekke muligheter de har for å holde regjeringens makt i sjakk.
Adressa-samtalen på Olavsfest: Søndag 30. juli kl. 14 er tema politisk tillit, med Marte Heian-Engdal, Rita Ottervik, Tatiana Elsoukouva og Sofie Høgestøl. Se programmet her.
I gatene demonstrerer titusenvis av israelere mot regjeringen og endringene de er i ferd med å innføre. I regjeringskorridorene avfeies demonstrantene som dårlige (valg)tapere - en utdanket, avdanket, venstrevridd samfunnselite som bare er sure fordi deres innflytelse svekkes.
Forsøk på å stanse regjeringens prosess har feilet, og forsøk på å finne kompromiss mellom regjeringen og opposisjonen har strandet. Regjeringen har riktignok gått vekk i fra å dunke gjennom alle endringene med ett hammerslag, men virker ikke mindre dedikert til den stykkevis metoden som nå er i bruk - hvor én og én lovendring bankes gjennom i Knesset.
Israels egen president, Isaac Herzog, er blant dem som er tydelig på at dette er et skjebneøyeblikk for Israel. Skjebnesvangert er det, men ellers spiller skjebnen en beskjeden rolle i dette politiske dramaet. Situasjonen er helt og holdent skapt av landets valgte politiske ledelse. Og selv om det er mye som er annerledes med staten Israel og situasjonen landet befinner seg i - geografisk, ideologisk og politisk, så er dette verdt å merke seg: Det som skjer er innenfor lovverket, det følger demokratiets formelle spilleregler.
Selv om de ikke bryter loven eller bruker vold, så er regjeringens metode så kompromissløs, deres vilje til dialog med politiske motstandere så forsvinnende liten og deres vilje til svartmaling av demonstrantene - altså sine egne medborgere - så gjennomgående, at det nå rives store flenger i den israelske samfunnsveven. Hullene som oppstår vil bli vanskelig å bøte på. Dersom regjeringen får det slik de ønsker, vil maktfordelingen svekkes. Makten vil bli lettere å misbruke.
I en stat som Israel, med dype skillelinjer mellom ulike innbyggergrupper og en labil sikkerhetssituasjon, er det i beste fall en oppvisning i kortsiktig politisk opportunisme, og i verste fall starten på en ny æra i israelsk politikk - der konservative religiøse krefter dominerer, og demokratiske verdier skyfles til side. Og da spørs det, er de israelske sømmene sterke nok til å unngå at det rakner helt?
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!