Jeg husker første gangen jeg måtte bli hjemme fra skolen. Første gang jeg måtte stå over fotballtrening. Første gang jeg gråt meg i søvn. Første gang jeg måtte stå over sex. Første gang jeg fikk beskjed om at det kunne bli en utfordring å få barn. Jeg husker alle gangene som om det var i går. Ikke fordi alle de første gangene var så spesielle, men fordi det har blitt så mange ganger siden. Hvert år siden. Hver måned.
Jeg husker også godt første gang jeg ble undervist om mensen på skolen. Faktisk skulle det ta meg 15 år å forstå hva mensen faktisk innebærer og betyr for meg, og jeg måtte lære det helt på egen hånd. Ingen har nemlig pratet med meg om endometriose, PMS, lipødem, adenomyose, PMDD, syklus, eggløsning, for å nevne noe. Jeg har kun fått beskjed om å beskytte meg mot uønsket graviditet, at jeg ikke skal være så sur når jeg har mensen, og at jeg bare kan ta to Paracet.
Kvinnehelse: PMDD, ka e d …?
Endometriose hørte jeg om første gang da jeg var 19 år gammel. Da hadde jeg allerede lidd av enorme mensensmerter i åtte år. Jeg var ute på en løpetur da jeg plutselig kastet opp og begynte å blø enorme mengder. Smertene som kom var uutholdelige. Det viste seg å være en cyste som sprakk. Da gikk jeg til gynekologen for første gang, det skulle bli den første av mange, og da mener jeg virkelig mange besøk.
Kort tid senere fikk jeg beskjed om at det kunne se ut til at det kunne bli vanskelig for meg å få barn. Da jeg googlet endometriose fantes det knapt en norsk artikkel om tematikken. Det beste jeg fant var en bisetning i en KK-sak om en norsk politiker som hadde hatt trøbbel med å få barn. Det var først da jeg gikk gjennom en spontanabort i fjor sommer, at jeg forsto at jeg måtte bli kjent med min egen kropp og min egen syklus. Jeg fikk et intenst behov for å forstå hvorfor jeg følte og tenkte som jeg gjorde, hvorfor jeg hadde vondt på bestemte tidspunkt, hvorfor jeg hadde det som jeg hadde det. Et halvt år i forveien hadde jeg gjennomgått en konisering, for å bli kvitt grove celleforandringer og HPV-virus.
Det triste er at jeg kunne fortsatt kunne fortalt deg en haug av eksempler både for hverdagslivet og helsevesenet, hva jeg har opplevd og om alle mine første ganger, som har blitt til mange ganger. Normalen faktisk. Lite visste jeg at det å skulle bli kjent med min egen syklus og min egen kropp både skulle bli både tøft, fint og vanskelig på samme gang.
Kvinnekroppen
Det var først da jeg sluttet på p-piller at jeg forsto at jeg har brukt 12 år av livet mitt på å ikke føle ordentlig. Det var da jeg forsto hvorfor jeg var ekstra glad noen dager, og så utrolig følsom og sår andre dager. At mensen er så sinnssykt mye mer enn bare mensen. Jeg har lært at jeg omtrent bare har en langhelg i måneden der alt er som det skal. Resten av måneden er det noe hver bidige dag knyttet til syklusen min. Skulle jeg vært hjemme fra jobb hver gang jeg egentlig føler meg syk nok til det, hadde jeg hatt et skyhøyt sykefravær. Noen vil kanskje si heldigvis, personlig heller jeg kanskje mer mot dessverre, for dessverre er ikke mensen en gyldig grunn til å ikke komme på jobb. Og dessverre er det mange som ikke har et annet valg enn å bli hjemme.
Feber, kramper, sinne, tristhet, frustrasjon, blødninger, smerter, ubehag, nedstemthet. Det verste er at jeg føler meg så sinnssykt alene om det. Vi prater liksom ikke om disse tingene, følelsene og tilstandene. Kanskje er det fordi vi alle er programmerte til å bite tennene sammen og gjøre det beste ut av det?
Derfor skal jeg nå dele en hemmelighet med dere. For å være helt ærlig så synes jeg faktisk at det er ganske flaut, og vanskelig. Jeg føler meg også veldig alene om å ha det sånn, og jeg synes det er skikkelig vanskelig å sette ord på. Jeg skal allikevel hoppe i det, i tilfelle det sitter flere der ute, som har det på samme måte. Jeg har, i så mange år jeg kan huske, hatt dager og perioder i løpet av en måned som har vært skikkelig kjipe. Ikke kjipe fordi det har skjedd noe kjipt eller fordi jeg har opplevd noe kjipt, men fordi jeg er meg. Fordi jeg er kvinne. Med en syklus.
Det har tatt meg mange år å finne kjernen til problemet, og skjønne at det ikke er noe galt med meg. Det er liksom ikke rom til å ha det sånn, men jeg har flere dager i måneden der jeg automatisk bare er … dårligere.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått høre vitser eller kommentarer om PMS, dårlig humør og sinne. «Har du mensen eller?». For eksempel. At lunta mi er litt kortere noen dager, noen ganger uker, er ikke det største problemet. Det er alle de såre og vonde tankene jeg får. Om at jeg ikke duger, at ingen liker meg, at jeg ikke får til noen ting. Det påvirker meg mer enn jeg liker å innrømme. Forholdet mitt også. Heldigvis har han lært seg at når jeg får innfallene mine om at vi for eksempel ikke burde være sammen lenger, så handler ikke det om han. Egentlig ikke meg heller.
Plutselig en morgen så våkner jeg og føler meg som meg selv igjen. Som at demonen har sovna liksom. Også våkner den igjen, på samme sted i syklusen min.
Leger, snakk om sex
Jeg blir mye trøttere, jeg går opp i vekt, jeg er mye mer sulten og humøret er elendig. Til og med håret klapper sammen! Det å ha det sånn er fryktelig slitsomt. Det vanskeligste er å akseptere at det bare er sånn det er, at det føles ut som at jeg halve tiden min ikke har sjans til å være den beste utgaven av meg selv – fordi det tar over. Og jeg styrer det ikke selv. Jeg vet at de tankene som kommer ikke er ekte, men de skriker fryktelig høyt når de er på besøk. Noe sier meg at jeg ikke er den eneste som har det sånn. Og jeg er litt redd for at noen har det som dette, uten at de veit hvorfor. Fordi dette er ikke noe vi lærer om. Vi snakker ikke om det. Ikke dette heller.
Det er kanskje derfor «fake it til you make it» er mitt favorittsitat. Fordi jeg ikke har noe annet valg. Så denne er til deg som føler deg helt alene om å ha det sånn som du har det, som ikke forstår hvorfor du føler eller tenker som du gjør, som er sliten av smerter eller vonde tanker. Du er ikke alene. Og vi må slutte å si at det «bare» er mensen. For det er blodig alvor.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Les mer om kvinnehelse i Adresseavisen her!
Menn om mensen: – Hvorfor kan ikke vi gutta prate om det?