I Adresseavisen 27.11.2023 skriver Erle Marie Sørheim at ironien av å «selge barna sine på nett» (jeg har aldri mottatt spons fra annonsører) blir komplett når jeg som har profilert meg i kampen for mindre skjermbruk på barneskolen, på min egen Instagram viser barna i prøverommet (jeg viste dem i butikk) og dokumenterer lusesjekk på ungen min!
Her blander Sørheim kortene.
Skolen er en offentlig institusjon med ansvar for utdanning av barn og unge. Det er ingen kobling mellom det å jobbe for mindre skjermtid der, og hva jeg som privatperson legger ut på Instagram.
Hun kunne kanskje sagt at hvis jeg er opptatt av skjermtid på skolen, bør jeg redusere skjermtid hjemme, men mye skjerm på barneskolen, slik jeg ser det, står i veien for barnas opplæring. Det gjør ikke skjermtid hjemme. Mine barn er også lite på skjerm hjemme. De får ikke telefon før de er tretten, pc når de er elleve, er ikke selv aktive på sosiale medier.
I møte med penger og «likes» er ingenting hellig
Men jeg, som er voksen, er aktiv på sosiale medier. Og jeg deler fra vår familie der. Alltid med barnas samtykke, om man kan snakke om slikt når man taler om barn.
Jeg har blitt beskyldt for det før, å skyve barna foran meg, men de som kritiserer meg for det forstår ikke vår families prosjekt. For jeg skyver ikke barna foran meg, jeg tar dem med meg, og det føles helt naturlig og riktig. Spesielt fordi de gjerne vil være med.
Barna mine ble eksponert i offentligheten lenge før vi, i 2021, startet på Instagram. De formidlet kunst på mange av landets store scener og på tv-skjermen. Jeg har seks barn, og de fire eldste har vært med i noen av Norges største oppsetninger, både hva gjelder TV, dans og musikal/teater.
Vi startet kontoen vår på Instagram som et familieprosjekt. Vi hadde lyst til å formidle, sammen, fra livet med kunsten, eller fra et liv der vi er mange som prøver å lykkes med kunsten.
Vi erfarte nemlig at veien til et ja, enten det var på et manus, en kronikk eller til en tv-serie, var ganske annerledes enn først antatt, og at følelsen av å ikke være god nok, etter et nei, ofte ikke stemte.
Denne kunnskapen ville vi dele med andre. Vi ville dele hva som skjer bak kulissene, hvor mye trening, jobbing med tekst, øving, hvor mange avslag, prøving og feiling som ligger bak både hvert ja og hvert nei. Hvor lei oss vi blir, også jeg som voksen, når vi får nei, hvordan vi likevel reiser oss og fortsetter, fordi dette er det eneste vi vil. Vi tenkte at det kunne ha verdi for flere. Vi tenkte det kunne inspirere.
Det finnes ikke en app som får gutta til å lese
Først kontaktet jeg NRK Super og spurte om de ville lage en dokumentarserie. Da de takket nei, hvisket en regissør meg i øret. – Hvorfor lager dere ikke dette selv, på sosiale medier?
Etter å ha tygd på det en stund, tenkte jeg, ja hva er egentlig forskjellen på at NRK Super lager det og at vi gjør det selv? Gjør vi det selv har vi dessuten full kontroll over hva som blir lagt ut.
I begynnelsen delte vi for det meste fra kunsten. Men kontoen har utviklet seg, nå deler vi mer, men ingenting av innholdet vi skaper, skapes eller legges ut ukritisk. Kanskje det kan virke slik for en som hopper innom «storien» min og kun ser en del av den, men bak hver eneste story, ligger det et ønske om å inspirere, hjelpe, eller normalisere vanskelige problemstillinger, som vi eller barna står i.
Sørheim trekker frem lusesjekken. Men lus er jo nettopp skambelagt! Det koster penger og krefter å bli kvitt. Folk går med lus i årevis fordi de ikke har råd til å behandle det. Ved å dele i «stories» hva jeg lærte ved Luseklinikken, gir jeg andre gratis, det jeg selv måtte betale for, og slik reduseres kanskje omfanget. Ved å si høyt at vi leter etter lus, blir det mindre skambelagt. Datteren min syntes det var viktig og fint.
Å bli kritisert for at valg jeg tar kan skade barna mine, gjør selvsagt vondt. Jeg er ikke blind for at Sørheim kan ha rett. Men jeg tror også hun kan ta feil.
Sosiale medier har blitt en enorm arena, som barna våre etter hvert må manøvrere. Kanskje spesielt om de vil drive med kunst. Jeg tror og håper at det at vi har en slik felles konto, men som drives av meg som voksen, kan være en slags soft innføring for dem. Og at det er noe som vil bidra positivt i deres liv i fremtiden.
Men som alle andre valg vi som foreldre tar for barna våre, vet jeg ikke. Jeg har ikke fasiten. Det kan godt hende Sørheim har rett, og at jeg må stå skolerett og til ansvar, når de blir eldre.
Men Erle Marie Sørheim må ikke blande bart med snørr, for hva jeg gjør på Instagram har absolutt ingenting med å ville ha mindre skjermtid på barneskolen å gjøre.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!