En i overkant bastant uttalelse, tenker du kanskje, men den er helt reell. For selv om nye Vassfjellet Vinterpark ikke kan kalles noe annet enn en gedigen suksess, finnes det grenser for hva en bør utsette seg for. I Finnmark, hvor jeg er oppvokst, sier vi ting som de er. Og nå er det akkurat det jeg gjør: Dette hadde jeg ikke gjort på nytt.
Jeg er Stian Henriksen, initiativtaker, prosjektleder, styreleder og, de to siste årene, innleid som daglig leder. Fra mai 2017 har jeg personlig lagt ned nesten 14 000 timer i «Hele byens fristed». I tillegg har de ansatte i vinterparken stått på, både dag og kveld – og i perioder natt – for å ferdigstille anlegget, til glede for byens befolkning. Det har mildt sagt vært noen krevende år.
Når jeg ser tilbake på tidenes julebesøk, med fornøyde gjester og strålende kritikker i avisene, er det første som slår meg at det har vært en evig kamp – en kamp som har kostet for MYE! For vi har sloss, mot statsforvalteren, fylkeskommunen, kommunen og mot uvitende politikere. Jeg er blitt en bulldoser, og jeg liker det absolutt ikke! Det har imidlertid vært helt nødvendig for å få realisert nye Vassfjellet Vinterpark, som er blitt en berikelse for byen – akkurat som vi har jobbet for. Dette får meg til å tenke på alle dere som hver dag kjemper for å få til noe bra i byen vår, gjennom etablering av nye idretts- og nærmiljøanlegg. Det er en tøff jobb, og du må både være god og ha en enorm motivasjon for å lykkes.
Det aller første du møter på din vei, er et gedigent byråkrati. Du treffer få som sier at dette skal vi til, de fleste er opptatt av å følge en eller annen protokoll, som absolutt ikke fører til fremgang, og som bidrar til at det tar minst ti år å realisere noe som helst. Jeg vet at flere har ventet i mer enn 20 år, og fortsatt blir det med praten. Som initiativtaker er det bare å sette av tid – tid som kunne vært brukt til å skape enda mer for byen vår. Er det slik det må være?
Nå skal ikke jeg gjøre dette til en diskusjon om Granåsen, men på mine ukentlige turer på tynn-ski, klarer jeg ikke å la være å se på snøanlegget. Et overdimensjonert anlegg, som er en fullstendig hån mot alle andre som ønsker seg et vinteranlegg. Er hele anlegget bygget slik? Her kunne man vel ha bygget mer fornuftig, og da samtidig hatt penger til å ruste opp alle lokalanleggene?
Den nye stolheisen er et vintereventyr
Og bare som et eksempel på den sterke frustrasjonen jeg kjenner på når jeg nå sitter og skriver dette debattinnlegget: Jeg kjørte til Vassfjellet Vinterpark hver dag denne julen. Og hver gang ble jeg oppriktig lei meg. Vi har måttet bruke millioner på å få utbedret fylkesveien – og å bygge møteplasser – før vi fikk lov til å bruke den nye stolheisen vår. Et såkalt rekkefølgekrav. Det var et krav vi var og er sterkt uenige i, men den kamelen måtte vi svelge. Og når alt kommer til stykket, er det ingen som gidder å brøyte dem.
Fem og et halvt år har vi brukt på å realisere Vassfjellet 2.0. I min verden er det lenge, men i anleggsverdenen er dette tydeligvis veldig raskt. Jeg har absolutt ikke vært den snilleste gutten i klassen, jeg har trampet ned dører og vært krevende. Det er en versjon av meg selv jeg ikke liker, men det har vært eneste vei. Hadde jeg ikke gjort dette, hadde prosjekt Vassfjellet fortsatt ligget i en skuff. Og i den skuffen ligger det allerede (for) mange gode anlegg! Slik kan det ikke fortsette, det er rett og slett ikke bærekraftig.
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
– Det har aldri noensinne vært så mange folk her som i dag
Skal vi nå målet, må alt gå på skinner