Adresseavisen kjører for tiden en artikkelserie om en #metoo sak på restauranten Fagn. Saken er i seg selv alvorlig nok – som nær sagt alle #metoo-saker, men jeg synes man i dette tilfelle kan hevde at Adressa har glemt å slå av «caps lock» på tastaturet når de forteller historien. Det er flere grunner til dette. Ville historien blitt fortalt om det hadde dreid seg om en rørleggerbedrift? Og ikke restauranten Fagn, som har en Michelinstjerne? Det skal jeg komme tilbake til.
Kirsti Husby, sjefredaktør i Adressa, har skrevet en kommentar med tittelen: «Derfor forteller vi metoo-historien fra Michelinrestauranten.» Ut av dette kan vi lese to ting. For det første – Adressa nøyer seg ikke med å fortelle historien, de må også forklare leserne hvorfor de forteller historien, altså kan de umulig ha følt seg helt trygge på at det er riktig. For det andre – de får flere ganger fram at dette dreier seg om en stjernekokk på en Michelin-restaurant, avisen henger stoffet på kjendisknagger for alt hva det er verdt. Og tilbake til min kommentar ovenfor – ville historien blitt fortalt om det hadde dreid seg om en rørleggerbedrift? Jeg tror de fleste leserne skjønner svaret på dette. Men hvorfor burde ikke historien blitt fortalt? Adressa dekker seg under at det er en alvorlig sak som de håper kan bidra til at flere står fram med lignende historier. Med et slikt argument kan alle aviser kjøre de historiene de vil. Men hva med hensynet til kokken? I likhet med straffesaker, har også #metoo-saker to sider – det er to parter, og også tiltalte, eller i dette tilfellet – kokken som har tråkket over streken. Vedkommende har også krav på å bli hensyntatt på best mulig måte, også av mediene. Han har vedkjent det han har gjort, trukket seg fra sin stilling, beklaget, saken er over for lengst, den har ikke lenger noen nyhetsinteresse, men likevel går Adressa svært langt i å identifisere ham. Navn nevnes ikke, men man behøver ikke være rakettforsker for å google seg fram til navnet hans – her har avisen lagt ballen på straffemerket, for de som ønsker å finne ut av dette. I stedet for solid journalistikk framstår derfor denne artikkelserien mer som offentlig gapestokk.