På den klare, blå himmelen ser jeg silhuetten av en hvit figur. Kniper jeg øyene sammen kan den ligne en fredsdue. Det kunne jammen Gaza og Vestbredden trenge nå. Men det er ønsketenkning. Israel har plassert en zeppeliner over Jenin for å overvåke byen. Og alle vet hva det betyr: I natt kommer det trolig et nytt, voldelig raid fra israelske styrker.
Det er rart hvordan man «lærer» krig. Man forstår etter hvert noe av mønsteret i angrepene. Hva som følger hva og omtrent hva man kan forvente. Det er lærdom barn ikke skal ha, og likevel er det hverdagen til barn som lever på Vestbredden i dag.
På skolen lærer de hvordan de skal komme seg i sikkerhet dersom det kommer et droneangrep, og når befolkningen forventer et nattlig raid, legger enkelte foreldre barna med klærne på slik at de raskt kan flykte dersom skytingen eller bombene kommer for nære.
Frykten for vold og angrep er til stede i alle. Jeg kjenner det selv etter bare tre uker. Jeg er skvetten og alltid på vakt. Sover med ett øye åpent for det er som regel om natten de militære raidene skjer. Jeg kan nesten ikke forestille meg hvordan det er å vokse opp med slik uro og utrygghet.
Siden Hamas sitt grusomme angrep på Israel den 7. oktober i fjor, har volden her på Vestbredden økt dramatisk. Særlig hardt er byene i nord rammet, slik som i Jenin der jeg jobber nå. Og de som lider mest i alle konflikter er barna.
Bare de siste tre månedene av 2023 ble 83 barn drept på Vestbredden. Det er flere enn noen gang før og i snitt ett barn om dagen. Barn som ble tilfeldige ofre fordi de havnet i skuddlinja. Barn ned i to års alder.
De fleste jeg snakker med har opplevd å miste en venn eller noen i familien. Alle i flyktningleiren har opplevd å sitte livredde i huset sitt om natten, i frykt for at det er deres hus som blir ødelagt av de svære militærkjøretøyene spesialdesignet for å bryte ned vegger.
Selv små barn kan fortelle deg hvordan lyden av maskingevær høres ut, og enkelte hyler hver gang de hører en høy lyd i frykt for at soldatene skal komme. Noen isolerer seg helt og går ikke lenger ut av huset, andre – til og med ungdommer – begynner å tisse på seg når de har mareritt om drap og skuddvekslinger. Ingen er uberørt av volden som herjer.
Da krigen traff Mark
De tre guttene jeg møter på den utvidede gravplassen i Jenin, sitter på noen steinblokker ved to ferske graver. De er alle i barneskolealder og de ser stille ned på blomstene og minnesteinene. Deres to søskenbarn ble drept av et missil da de skulle ut og kjøpe brød. De var noen år eldre enn dem, derfor så de opp til dem og elsket det når de fikk være med i leken.
Nå er søskenbarna borte og leken har stilnet. Den yngste av de tre har nok ikke helt forstått at han aldri skal få se dem igjen. Den eldste virker alvorstynget. Han ser knapt på oss når vi hilser på dem.
Kanskje det var en av hans kamerater som fant en del av en hjerne da han dagen etter et raid skulle gå til skolen. Kanskje guttene bor i et nabolag der gatene er blitt harvet opp slik at det er vanskelig å komme frem, og vann- og kloakkrør er ødelagt slik at det flyter ut mellom husene.
Kanskje han savner vennene etter at skolehverdagen i lange perioder er blitt digital, fordi det ikke er trygt nok lenger å ha ungene på skolen. Resultatene av volden er over alt og det er umulig å skjerme barna mot det som skjer.
– Mitt håp for 2024 er at landet mitt fortsatt eksisterer
På vår lille klinikk ved siden av det lokale sykehuset er vi i ferd med å innrede et terapirom til barna. De har allerede begynt å komme, men prosjektet er ganske nytt, så det gjenstår enda en del ting før vi har fått laget det så koselig og vennlig som vi ønsker oss. Dette skal være en oase der barna kan komme, føle seg trygge og få hjelp til å bearbeide det vonde.
Det kjennes som et privilegium å få lov til å kunne bidra til at noen av barna blir mindre redde, og får teknikker som gjør at de mestrer den usikre hverdagen de lever i.
Men uansett hva vi gjør, vil det bare være som et lite plaster på et åpent beinbrudd. Det barna på Vestbredden trenger er varig fred.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Før jul inviterte Adresseavisen til frokostmøte med historiker Marte Heian-Engdal. Hør samtalen her: