En vårdag 1945 ventet en stor folkemengde på Trondheim Stasjon på toget som skulle komme med norske fanger fra konsentrasjonsleirene i Tyskland. En av dem som var til stede på stasjonen den dagen, var min mor. Hun fortalte senere om jubelen og gledestårene, men hvordan det plutselig ble så stille at man kunne høre en knappenål falle. Det var da Julius Paltiel plutselig sto i døråpningen på togvogna.
Jeg har mange ganger undret over hva det var som skapte denne plutselige kollektive stillheten? Var det medlidenhet? Var det dårlig samvittighet? I hvert fall burde det ha vært skam, skam over hvordan vi sviktet jødene totalt i 1943.
Palestinsk flagg utenfor rådhuset: – Flagget er et sterkt signal
Les og lytt. Kunnskap virker mot muslimhat og antisemittisme
Om vi ikke skal beskytte jødene nå, når da?
Norge har bare to synagoger, og den ene ligger i Trondheim. Byens jødiske befolkning er en liten og sårbar minoritet. Gjennom historien har nordmenns holdning til jødisk innvandring og liv ikke vært noe å være stolt over, tvert imot. Men like fullt må vi sette oss inn i den, for bedre å forstå hvorfor jødene nå er redde, nok en gang. Når Rita Abrahamsen i Den Jødiske Forsamling står fram og forteller om denne redselen, skal hun ikke møtes med den samme stillheten som Julius Paltiel møtte i 1945 etter å ha overlevd Holocaust. Vi har mye å rydde opp i når det gjelder behandlingen av norske jøder. Vi kan ikke leve med at de nok en gang er redde for sin sikkerhet.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!