For noen år siden satt vi, to småbarnsforeldre og en vilter krabat, på Café Ni muser. Heldigvis var kafeen ellers tom, så vi nøt øyeblikket og maten med senkede skuldre, mens den viltre krabaten fikk lov til å viltre seg som han ville.
Så kom Håkon Bleken.
Av alle mennesker måtte det selvfølgelig være ham, den store kunstneren, mannen som valgte bort egne barn for å vie livet til kunsten, som valgte Trondheim på tross (eller var det fordi han følte seg utrygg i det store?), og som får byen til å krympe seg litt i hans nærvær, fordi han framstår som større enn byen han bor i. Han kom inn i kafeen og satte seg med sin avis, i sin ensomme majestet og sin morske framtoning.
Ti ting du kan gjøre i Trondheim denne helga
Er idretten egentlig for alle?
Den brutale sannheten er at de fleste sannsynligvis vil ende i fattigdom
Å nei, tenkte jeg.
Den viltre krabaten var ikke særlig interessert i å gjøre seg mindre vilter, og vi ble småbarnsforeldre igjen. Først med skuldrene, så med stemmen, og så med det unnskyldende blikket. Nå gjaldt det å bli ferdig.
Men før vi rakk å strekke det unnskyldende blikket over mot Håkon Blekens, nådde det oss. Det morske ansiktet løftet seg opp fra avisa, så gutten, og hele fjeset løste seg opp i det varmeste smilet du kan tenke deg.
Begeistring! sa han. Gutten smilte tilbake, som om bare de to forsto.
Så forsvant Bleken inn i avisa igjen, som om det å vise hva et godt menneske er, kan gjøres ved å løfte blikket fra avisa og ytre ett eneste ord.