Den siste tiden har mediene fylt spaltene med artikler om såkalte «ulovlige» adopsjoner som strekker seg flere tiår tilbake. Det er beklagelig at journalistene ikke dekker det hele og reelle bildet vedrørende adopsjon. For de fleste barn er den brutale sannheten at fremtiden mest sannsynlig vil ende i fattigdom, uten utdanning, helsehjelp eller andre grunnleggende rettigheter.
Vi befinner oss nå i den tiende uken i Sør-Afrika, og dessverre er det ingen som kan gi oss en konkret dato for hjemreisen til Norge. Vi håper likevel på å reise hjem før visumet vårt utløper 18. januar 2024. Vår sønn har per dags dato ikke pass, og den norske ambassaden vil ikke utstede dette, til tross for at alt det juridiske er på plass.
Etter flere år med prosesser, kurs og ventetid, var det ingenting som kunne forberede oss på kultursjokket som ventet i Sør-Afrika. Rasismen her er håndfast, og moderne slaveri praktiseres av hvite afrikanere. Det er hjerteskjærende å erkjenne at her gjelder det å være hvit. Organisasjonen her nede forteller at de omtrent adopterer ut to hvite barn i året, i tillegg til barn av blandet opprinnelse som det er stor «konkurranse» om i Sør-Afrika. Mørke barn blir derimot adoptert ut av landet. Dette sier mye om situasjonen; det er barn som «ingen» vil ha, og deres eneste sjanse for en verdig fremtid er adopsjon utenfor sitt opprinnelige land.
- 2023 har vært fylt med blandede følelser
Heldigvis er det mange som ønsker å adoptere, men statistikken viser en nedgang i norske adopsjoner. Dette har fått oss til å reflektere over hvorfor, spesielt når vi har brukt utallige timer på den uendelige papir- og utredningsprosessen hjemme i Norge. Konklusjonen vi har trukket, er mangelen på tilstrekkelig kunnskap fra utrederne, et adopsjonskurs som ikke gjenspeiler virkeligheten i det aktuelle landet og dårlig oppfølging og informasjon fra både norske og sørafrikanske organisasjoner. Ikke minst er kostnadene betydelige. Pengene som er betalt til Verdens Barn, utgjør bare en brøkdel av det som kreves for hele prosessen. Med en kostnad på over en halv million kroner er det forståelig at interessen synker når engangsstøtten fra staten (1G) er langt unna å dekke noe særlig. Kan dette bidra til den nedadgående trenden i statistikken?
Det vi opplever her, er at det er mange barn i systemet, omtrent 40 i året. Organisasjonen Norge samarbeider med, har nå 40 små sjeler som kanskje ikke får sjansen til et kjærlig, trygt og bedre liv på grunn av journalistiske avsløringer som går flere år tilbake.
Bonderomantikk?
Ordinær inntekt, men hodet så vidt over vannet
Vårt største ønske var å bli foreldre, og vi vet at mange deler dette ønsket. Dessverre sitter vi nå med følelsen av at det er uoppnåelig. Vi hadde håpet å gjennomføre adopsjon to ganger, men virkeligheten har lært oss noe annet. Vi var på ingen måte forberedt på belastningen av å være i et annet land over så lang tid, uten noen som helst forutsigbarhet om hjemreise eller støtte om hvordan vi skal forberede vårt barn på å flytte rundt med oss. Per nå bor vi i vår sjette bolig, og dessverre ser det ut til at vi må finne en syvende bolig før vår kjære William kan slå seg til ro i sitt endelige hjem i Trondheim.
Adopsjon må gjerne granskes, men det bør følges av umiddelbare tiltak:
Effektivisere utredningen av adoptivforeldre. Mest mulig informasjon bør innhentes fra det offentlige.
Saksbehandlingen må gå raskere, og utrederne bør øke sin kunnskap om adopsjon fra ulike land.
Adopsjonskurs må gi en realistisk fremstilling av hva som venter i det aktuelle landet.
Kostnadene må reduseres, og/eller støtten må økes.
Norske myndigheter bør være mer involvert i dialogen med myndighetene i opprinnelseslandet.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!