Krig preget året vi legger bak oss. Vi har spurt tre personer med palestinsk, ukrainsk og jødisk bakgrunn om å dele sine tanker fra året som har gått, og deres ønsker og håp for 2024. Dette er ukrainske Olena Ivashkinas tekst.
Jeg møter ofte andre ukrainere på bussen, i gatene og butikkene. Det er ikke like lenger enkelt å gjenkjenne andre ukrainere i Trondheim, etter hvert som vi glir inn og flere begynner å snakke litt norsk ute. Integreringsprosessen er godt i gang nå, det hjelper å føle seg velkommen, man blir raskere et likeverdig medlem av lokalsamfunnet. Det ukrainske miljøet her legger også ned en stor innsats for å få integreringsprosessen til å gå mer knirkefritt.
Krigen førte mange ukrainere hit, og 2023 har vært et år fylt med blandede følelser. Rapportene fra hjemlandet mitt har vært intense. Også andre steder i verden er preget av frykt og kamp.
- Mitt håp for 2024 er at landet mitt fortsatt eksisterer
«Hva tror du vil skje med Ukraina? Når vil krigen være over?» Dette er de spørsmålene jeg oftest får fra mine norske venner. Jeg stiller meg ofte de samme spørsmålene selv. Men jeg har ingen svar.
«Fairies die, friends die». Mitt «eventyr» er ødelagt, mange av mine venner er døde. Hver gang jeg reiser til Ukraina, drar jeg for å si «takk for alt» til én venn, og for å gi en klem til en annen som skal tilbake til frontlinjen etter en rask rehabilitering.
Ingen vet når krigen er over, eller når Russland vil trekke seg ut av okkuperte områder. Men det jeg kan si dere er dette: Vi kommer ikke til å gi opp! I Ukraina sier vi: «Helter dør ikke». Med dette mener vi også at når de forlater oss på denne jord, har vi et ansvar for å fortsette i deres ånd.
Og vi fortsetter. Sammen. Ukrainere, som tar fatt på nye studier, som jobber og som hjelper hverandre. Nordmenn, som deler sine hjem og hjerter, som hjelper flyktninger, og som støtter oss både med smil og ved å trene opp ukrainske soldater.
Dør håpet, dør alt
Soldatene, som beskytter oss alle, som holder frontlinjen til en meget høy pris, slik at det fortsatt er et sted i verden som føles som hjemme for oss og for barna våre.
Takk, Norge, for at du ble mitt hjem og min beskyttelse. Denne julen ønsker jeg meg at alle kunne være tilbake hjemme hos seg selv, og være trygge, uansett hvor hjemmet deres er. Jeg håper 2024 blir året jeg kan invitere alle mine norske venner til Ukraina, for å feire vår felles seier!
Hva er dine håp for 2024? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no.
Adressa-samtalen: - Tenk deg at du må forlate mannen din, huset ditt, katten din. Livet ditt