Krig preget året vi legger bak oss. Vi har spurt tre personer med palestinsk, ukrainsk og jødisk bakgrunn om å dele sine tanker fra året som har gått, og deres ønsker og håp for 2024. Dette er jødiske Rita Abrahamsens tekst.
Slik verden er for tiden er det utfordrende å si ja til Adresseavisens forespørsel om å skrive en tekst om tanker, drømmer og ønsker for det kommende året. Krigen i Ukraina har rast i snart to år. Aksen Odessa i Ukraina og Krakow i Polen var i mange hundre år «jødisk kjerneområde» i Europa. Det var ingen ubetinget lykkelig tid for jødene, for pogromene, voldelige angrep på jøder og jødisk eiendom, herjet med jevne mellomrom. Tusenvis på tusenvis av jøder ble drept. Samtidig hadde vi også perioder med fred. Mange av jødene i Trøndelag har formødre og forfedre som levde i dette området gjennom svært mange generasjoner. Å se at landet nok en gang utsettes for ufattelig lidelse, berører oss derfor dypere enn mange andre nordmenn.
Ukrainske Olena: - 2023 har vært fylt med blandede følelser
Dypt berørt er vi også over konflikten i Midtøsten. Pogromen som Hamas gjennomførte i Israel (nei, ikke på okkupert område, men i «Kjerne-Israel», det området som FN i 1947 vedtok skulle tilhøre den jødiske delen av befolkningen) er den verste massakren på jøder etter Holocaust. Det er ingen tvil om at den har skapt et traume blant både israelere og jøder i diaspora.
Pogromen ble etterfulgt av Israels angrep mot Gaza, utløst av et desperat ønske om å knuse Hamas for å hindre nye massakre på sivile israelere. Krig i tettbygde byområder utløser alltid store sivile tap, og vi ser bildene som viser hvilke enorme lidelser sivile palestinere rammes av. Vi føler oss maktesløse og fortvilte på et nivå vi knapt har opplevd etter 1945.
Mitt håp for 2024 er at landet mitt fortsatt eksisterer
Samtidig er vi bekymret over fremtiden. En meningsmåling som YouGov gjennomførte i begynnelsen av desember, på oppdrag fra storavisen The Economist og gjengitt i Aftenposten, viser at så mange som halvparten av alle unge voksne i USA enten tror at Holocaust er en myte, eller de er så usikre at de ikke ønsker å ha en mening om spørsmålet. Det som sjokkerer de amerikanske forskerne er at også mange med universitetsutdannelse mener det industrielle folkemordet på jøder er fantasi. På den bakgrunn skal man kanskje ikke undre seg over at amerikanske universitetsrektorer nekter å si offentlig at det er galt å oppfordre til folkemord på jøder.
Summen av alt dette – kriger i Europa og Midtøsten, og i andre områder, gir ikke mye rom for forventning inn mot det nye året. Samtidig er det viktigere enn noen gang å holde fast ved håpet. Og ønske at 2024 bringer fred til både ukrainere, israelere og palestinere – og mange, mange andre som går årsskiftet i møte med stor frykt for året som kommer.
For dør håpet, dør alt.