En av de første frasene jeg fikk servert som nybakt forelder var «nyt tiden, de vokser så fort». Den andre var «ingen kommer til å takke deg for å slite deg ut».
Jeg var fulltidsstudent da vi fikk vårt første barn, og begge hadde fulltidsjobb da vårt andre barn kom. Det å være fulltidsstudent eller i full stilling har sine fordeler, og ulemper. Den som kommer best ut er uten tvil en fulltidsstilling, for både velferdssystemet og arbeidsmarkedet baserer seg på at du skal være i fullt arbeid. Sju komma fem eller åtte timer hver dag. Jeg er så heldig at jeg har en jobb med fleksitid og en arbeidsgiver med stor respekt og god forståelse for småbarnslivet. Det gjør det lettere for denne småbarnsforelderen å få hverdagene til å gå opp, selvsagt med grundig planlegging. Men treningen, den er nok satt på vent inntil videre.
Vi må slutte å sutre!
Samtidig, ser jeg tilbake på årene jeg jobbet som assistent i et sykehjem. Da var det ikke noe som het fleksitid og deltid eller ikke. Jeg skulle helst møte opp før tiden og jobbe til jeg avløses. Jeg ser nå på de høye sykefraværstallene i kommunen. I barnehagene, sykehjemmene, Boa og flere til. En ting er sikkert, disse sykefraværene går ikke ned av å be folk ta seg sammen. Jeg unner ansatte i sykehjemmene og Boa en sekstimers dag fremfor lange vakter for å få turnusen til å gå rundt. Jeg unner ansatte i barnehagene redusert arbeidsbelastning. Jeg unner småbarnsforeldrene muligheten til å ha kortere arbeidsdager, for dagene blir så mye kortere når kveldsrutinene starter allerede i sekstiden.
Ikke slit deg ut, det er ingen kommer til å takke deg. Fortell heller hva du trenger.
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Nei, det er ikke jaget etter det perfekte som sliter oss ut
Flere burde ha et snev av dette syndromet