Kanskje aldri i menneskehetens historie har estetisk formgiving hatt så lav status og vært så tømt for innhold som i dag.
Under utgravningene på Torget i fjor dukket det opp et dreneringsrør i tegl fra 1890-årene som neppe får noen større plass i historiebøkene. Røret forteller allikevel umåtelig mye om noe som en gang var en selvfølge, men som ikke lenger er det. Det hadde en muffe utsmykket med en vakker og forseggjort profil. Denne dekoren på overgangen fra ett ledd til et annet hadde ingen praktisk funksjon. Selv det som skulle graves ned og aldri sees igjen, skulle ha et element av estetikk ved seg i en gang i tiden.
Det typisk norske er viktig- bare det ikke koster noe
Det er lenge siden 1890 og man kan lett sette spørsmålstegn til nytten av å pynte underjordisk infrastruktur, men slik var verden. I 1994 skrev forfatteren Alf Eggset en utmerket bygdebok for Midtre Gauldal hvor han mellom fattigvesen og kirkeliv stoppet opp og kontemplerte litt over en gammel høvel fra husmannsplassen Trøa i Sokndal. Den er praktfullt dekorert og viser hvordan selv de fattigste i samfunnet tok seg bryet med å ornamentere sine bruksgjenstander midt i sitt daglige slit. Undertegnedes tippoldefar bygde seg et svært kummerlig hus i Fevåg i 1911, men kledde opp sitt ringe bo som en brud med drager på taket, spyd, grindverk og farget glass. Vannet frøs i vaskefatet i gangen hver dag under vintrene, men huset er fortsatt et smykke for bygda. Som Eggset konkluderte med i bygdeboka: «Kunsten var ikke et overskuddsfenomen, skilt ut som en egen sektor, men en del av dagliglivet.»
Les også: Gamle hus er en ressurs. Ta vare på originalen!
I 1908, mens husmenn fortsatt dekorerte sine bruksgjenstander i Sokndal, skrev den østerrikske arkitekten Adolf Loos sitt manifest «Ornament og forbrytelse» hvor mye av det teoretiske grunnlaget for vår samtid ble lagt. Og det var jo gode intensjoner bak dette. Tiden hvor dårlige boforhold og manglende livskvalitet skulle gjemmes bak fasadepynt, pomponger og rysjer var forbi. Menneskets behov for lys, luft, varme og funksjonelle omgivelser skulle opp og fram. Men samtidig ble alt hva Adolf Loos selv tegnet gitt en utforming som skulle behage øyet. Ville han ha stått inne for våre omgivelser i dag?
Murpiper, takrenner, vinduer, takdekke, rekkverk, autovern, skilt, fjøs, lagerbygg, fabrikker og varehus. Listen over elementer i våre omgivelser som nå kun formes for å tjene en praktisk hensikt og som ikke tar hensyn til at de skal sees og oppleves av mennesker vokser dag for dag. Kjør en tur til Tiller og du vil se nesten en hel bydel som er reist etter dette prinsippet. Modernismens pionerer så aldri for seg at design for å glede blikket skulle forkastes som styrende prinsipp da de formulerte sine teorier ved forrige århundreskifte. Det at vi har endt opp der debatteres altfor lite i offentligheten.
Les også denne kommentaren av Daniel Johansen: Norges Toscana, du liksom
I tiden da alt ble gitt en estetisk form tok man det for gitt. Formgiving av det meste for øyets skyld var en selvfølge i alle ledd i samfunnet og dette ble endret av et effektivt teoretisk og politisk arbeid på 1900-tallet. I dag snakker vi mer enn noen gang før om menneskets behov for opplevelser i dagliglivet, om kvaliteter i byrom og i nærmiljøer. Det forhold at mer og mer av det vi omgir oss med ikke tar hensyn til at vi skal se det, men bare til at vi skal bruke det, er ikke med i denne diskusjonen. Følgelig sliter vi fælt med å bygge nye og gode bydeler, tettsteder, hus og hjem. Har vi i vår jakt på ærlige, rasjonelle og økonomisk bærekraftige løsninger mistet kontakten med et faktisk menneskelig behov? Modernismens grunnleggere ville nok svart ja.
Unn deg denne fine teksten: Gutten kikker bort på sin bestemor: «Hvorfor har du så mange streker i ansiktet?»
Det estetiske samfunnet ble ofret for å gi vanlige mennesker et bedre liv. Pengene skulle heller brukes på bokomfort og med det ble den livskvaliteten som skapes av vakre nærmiljøer kastet ut med badevannet. Om det ikke var tenkt slik ble det i alle fall resultatet. Har vi ikke nå råd til å ha to tanker i hodet samtidig? Det vil nok bli dyrere, i alle fall for utbyggerne, men en enkel sjekk i skattelistene åpenbarer et brukbart handlingsrom. Og om de ikke liker tanken selv kan i det minste vi andre ta oss råd til å diskutere det.
Daniel Johansen
Kunsthistoriker