Er europeerne blitt så blinde at de foretrekker en krigslysten Clinton fordi hun vil bli landets første kvinnelige president? spør George Chabert i denne kronikken.
Så blir det Hillary Clinton og Donald Trump. Og i kommende novembers presidentvalg vil Donald Trump stå sterkt, selv om meningsmålingene i dag spår en lett seier for Hillary Clinton.
Ønsket om å bryte med status quo er nå sterkere enn noensinne; velgerne vil nødig stemme for fire år til med symboler og retorikk.
Europeiske ledere har endelig forstått det. Den krasse kritikken av Trump har avtatt. Storbritannias nylig avgåtte statsminister David Cameron, som betegnet den republikanske kandidaten som «stupid» og understreket at Trump ville «forene oss alle mot ham» i tilfelle han besøkte Storbritannia, ba seinere sin ambassadør i Washington om å etablere kontakter med teamet til den som snart kan bli Londons fremste allierte.
Les også: Trump formelt valgt til presidentkandidat
For folk flest i Europa er det fremdeles ingen tvil hvem man ønsker som president.
Ved hjelp av lite flatterende bilder, tegninger og karikaturer, understreker alle Europas aviser hvor uvitende, vulgær, rasistisk og ikke minst misogyn Donald Trump er.
Men burde ikke europeerne stille seg det spørsmålet som virkelig angår dem? Altså: Hva kan Europa vente seg av de to kandidatene med hensyn til USAs utenrikspolitikk?
I likhet med sin republikanske forgjenger George W. Bush, er Hillary Clinton overbevist om at USA er den naturlige verdensleder.
I 2009 understreket hun som utenriksminister at «ingen krise kan løses uten USAs ledelse».
Les også: Ett skritt nærmere en nesten utenkelig amerikansk president
Nylig gjentok hun under en debatt med Bernie Sanders sin overbevisning om at Amerika alltid kommer først: «Om USA ikke leder verden, så finnes det ingen annen leder – kun et tomt rom!».
Hillary Clinton er nok ikke alene i USA om å tro at landet har en «forhåndsbestemt skjebne» (Manifest Destiny).
George W. Bush har gitt oss mange eksempel på at andre må betale prisen for USAs intervensjonisme, og i åtte år har Obama ikke så mye som begynt å endre kurs.
Fire år med Hillary Clinton vil etter all sannsynlighet betraktelig forverre tilstanden i en verden som allerede nå opplever sin verste krise siden andre verdenskrig, takket være over 20 år med feilslått amerikansk utenrikspolitikk.
I 2002 stemte Hillary Clinton for intervensjon i Irak, og i 2011 var hun helt i fyr og flamme over ødeleggelsen av Libya.
Les også debattinnlegget: «Alt det vonde han har prøvd å legge bak seg, kommer veltende tilbake som en tsunami»
I god gammel «Vill Vest»- tradisjon benytter hun enhver anledning til å minne oss om at hun er tøff og sier det som det er, som når hun sammenligner Vladimir Putin med Adolf Hitler.
Ønsker vi virkelig at hun skal «finish the job», slik som hun elsker å si?
Donald Trump er derimot utvetydig imot ideen om Amerikas «Manifest Destiny». Han ønsker at USA skal «konsentrere seg først og fremst om seg selv».
Gjentatte ganger i løpet av denne valgkampen har Trump understreket at USA ikke kan fortsette å være verdenspoliti. For ham er det bare naturlig at andre stormakter – som Russland og Kina – tar sin del av ansvaret.
Han er heller ikke blind for at omstyrtingen av diktaturene i Irak og Libya var en katastrofe for de to landene, og ingen fordel for USA og verden for øvrig.
Som han sa i 2015 til den britiske avisen The Guardian; «vi kan ikke gå inn i alle land som vi ikke er helt fornøyd med, og si at «vi vil gjenskape landet».
Les også debattinnlegget: «Jeg opplevde det som at landet mitt var i fare»
«Det har ikke fungert», tilføyde han, og «det kommer aldri til å fungere!»
Til The Washington Post den 21. mars understreket Trump at det er nettopp USA – «et land i dårlig forfatning» – som i dag trenger å gjenoppbygges:
«Vi er et fattig land nå. Vi er en debitornasjon».
Donald Trumps uttalelser om utenrikspolitikk og handelspolitikk – senest onsdag 27. april -, danner et helhetlig bilde av en politikk som går imot dagens liberale globalisering.
Det er slett ikke tilfeldig at den mest brutale kritikken mot Donald Trump kommer fra den liberale fløyen i amerikansk politikk.
Trump nøler heller ikke med å foreslå en diplomatisk oppvarming av forholdet til Russland, og å «omvurdere» forholdet til NATO – «If it breaks, it breaks».
Les også debattinnlegget: - Hjelp, noen har stjålet identiteten min på Facebook
Han forventer at Europa tar seg av sitt eget forsvar. Sjokkerende?
Er europeerne blitt så blinde at de foretrekker en krigslysten Clinton fordi hun vil bli landets første kvinnelige president?
Eller grøsser de ved tanken på igjen å måtte ta ansvar for sin egen framtid, for første gang siden 1945?
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.
