Øystein Kvistad legger ikke fingrene i mellom og håner i beste sendetid (les Facebook) idrettsbarnas fedre og mødre som bruker Facebook til noe annet enn å legge ut middagen sin.
Jeg føler meg kjempetruffet. Selv er jeg far til en niåring som driver og spiller ball langt unna verden til Haaland og co. Takket være en bydelsklubb har niåringen tilgang til et idrettsanlegg som neppe har kommet av seg selv.
Det er noen tiggerunder med alt for mye dopapir og tørkepapir i kjelleren som også hører med historien om idrettslaget. For noen få dager siden, lanserte jeg et innlegg på Facebook som uforskammet ba folk om å støtte guttungens aktiviteter.
Så, stakkars sneipen din må selge toalettpapir?
Bare en uke etter at jeg hadde vært på sjarmøretappe på arbeidsplassens kontorfellesskap, og tynget i folk dårlig samvittighet og microfiberkluter til kjøkken og dopapir til rumpe, så kaster Kvistad opp med noen moralske ord som er i «Livets Harde Skole»-stilen.
Flott det. Men dugnad er ikke bare guttungens ansvar. Alt for få foreldre tar del i bydelsklubbens indre liv. Foreldre outsourcer i større grad også fritiden, meg selv inkludert. Jeg var en av de som skamfullt så ned i bakken, da ivrige ildsjeler ba om frivillige til å være fotballtrenere i oppstartsfasen av guttungens fotballag.
Guttungens bidrag i en alder av ni år er stort sett å være barn, ha glede av idretten og samholdet det skal gi. Foreldre har godt av å bidra med å sørge for at bydelsklubbene holder hjulene i gang, i en tid der presidentkampen i idretten handler om absurditeter som «hvor fattig kandidatene var når de var små».
Jeg og alle andre med barn har godt av å bli ansvarliggjort for at vi har satt barn til verden. Vi har godt av å sette av tid til å drive med tigging på vegne av idrettslagene, idrettsbarna og virre rundt omkring, på vegne av bydelsklubbene våre.
Det pågår en verdikamp i norsk fotball
I en tid der alle krangler med alle, så kan man for så vidt være enig at barn også skal være med på dugnader, for Kvistad er ikke helt uten poeng. Det må komme av at Kvistad faktisk er i slekt med undertegnede.
Det er et poeng at de som faktisk driver med idretten blir ansvarliggjort, men ikke i den grad at de faller utenfor. Har det vært for mye dopapir i monitor og for lite middagsbilder på Kvistad som gjør at det rakner så fullstendig?
Mye mulig. Problematikken ligger i at det er dyrt å drive med idrett i dag. Ikke bare økonomisk, men også utenforskapet, som i verste fall kan være katalysator for at man faller utenfor samfunnet. Så hvis undertegnede kan hjelpe klubben med å drifte idrettsanlegget som sneipen så ofte bruker, så kan herr Kvistad også tenke at hver gang han kjøper alt for mye dopapir av en «helikopterpappa», så har han kanskje spart storsamfunnet for en del skattepenger i fremtiden.
Jeg endte til slutt opp som lagleder i det samme møtet de ba om fotballtrenere. Jeg er helt avhengig av at foreldre tør, vil og synes det er gøy å drive med salg på vegne av klubb, lag og barn.
Og så håper jeg at alle skjønner at dopapir, får vi aldri nok av. Det viser jo Kvistads innlegg i aller høyeste grad.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Politikerne har sine valgkampsaker – men hva er din? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no.