Vi som lever i den norske velferdsstaten tar mange ting for gitt: At helsevesenet stiller opp, at vi kan reise hvor vi vil, gå på jobb eller skole og leve sammen med familien vår. Noen av våre medborgere har ikke disse selvsagte rettighetene.

Yemane Teferi døde 8. januar 2016 etter 25 år i passivitet på asylmottak som ureturnerbar asylsøker. 8. januar hvert år markeres Yemane-dagen, tilegnet Yemane, men også alle andre som lever i tilsvarende fastlåste situasjoner. I Trondheim lever cirka 70 personer slik. Uten endring risikerer de å bli den neste Yemane.

Organisasjonen Mennesker i Limbo er dannet av og for lengeværende asylsøkere med avslag på opphold i Norge. De har av ulike årsaker flyktet fra sine hjemland og søkt beskyttelse her, men får det ikke. Det er en gåte at land norske myndigheter fraråder oss å reise til, anses som trygge å tvinge mennesker tilbake til.

I samme familie kan familiemedlemmer ha ulik oppholdsstatus, og de kan med det tvinges til å skilles fra sine nærmeste. I den ferske erfaringsrapporten De usynlige barna - Kirkens Bymisjon, om papirløse barn og barn av papirløse, viser Kirkens Bymisjon at foreldrenes juridiske status får mange og alvorlige konsekvenser for barna. Den viser også at dette er det mulig å gjøre noe med om det finnes politisk vilje.

Det er mange årsaker til at noen blir værende i Norge etter endelig avslag fra norske myndigheter. De står fast i et liv på vent, skriver Nils Åge Aune (bildet) og Stine Sundan i Kirkens Bymisjon. Foto: Torstein Ihle

I Kirkens Bymisjon er vi glade for at vi med støtte fra Trondheim kommune kan ha en 20 prosent stilling i Batteriet Midt-Norge for koordinering av Mennesker i Limbo Trondheim. Hos oss kan de møtes, bygge sin egen organisasjon og ha aktiviteter sammen. Med støtte fra gode frivillige og en raushet og tillit til hverandre har de skapt et fellesskap på tvers av språk, religion og politisk overbevisning.

Det er mange årsaker til at noen blir værende i Norge etter endelig avslag fra norske myndigheter. De står fast i et liv på vent. De fleste lengeværende kommer fra land Norge ikke har returavtale med. Noen få er også helt statsløse. Derfor brukes også begrepet ureturnerbar.

Før 2011 kunne de jobbe og betale skatt, noe mange også gjorde. Da denne rettigheten falt bort, måtte mange forlate en arbeidsplass der de var ønsket, og de kunne ikke lenger forsørge seg selv i Norge. De får ikke nok penger til å leve for, med cirka 100 kroner dagen, med avkortning om man er gift eller samboende. Dette skal gå til alt et dagligliv trenger. I dagens dyrtid dekker ikke en hundrelapp både mat og andre nødvendigheter. Som et av våre medlemmer sa: «Skal jeg kjøpe klær eller sko, må jeg spare med magen.»

De lengeværende er ikke mange. Ifølge tall fra UDI finnes det i Norge 210 personer på mottak med utreiseplikt som har bodd der ti år eller lenger, der 44 av dem har bodd lenger enn 15 år. Derfor er det desto mer uforståelig at nasjonale myndigheter til nå ikke har gitt de lengeværende samme rettigheter som øvrige borgere. I stedet er de henvist til å leve på siden av samfunnet mellom oss andre i dette landet, henvist til veldedighet fra snille hjelpere. I Trondheim har vi heldigvis mange gode støttespillere, blant kommunen, organisasjoner og medmennesker. Det gir håp og gjør en vanskelig tilværelse lettere å bære.

Papirløse må bo der de er tildelt mottaksplass, og mange har bodd flere steder i Norge. Trondheim har valgt å tilby helsehjelp til papirløse gjennom flyktninghelseteamet. Kirkens Bymisjon har sammen med Røde Kors vært med på å opprette og drifte Helsesenter for papirløse både i Oslo og Bergen. I Bergen risikerer de nå å miste dette tilbudet, etter kutt i driftstøtte av Bergens nye byråd. Helsehjelp bør tilbys alle og ikke være avhengig av den enkelte kommunes velvilje.

Vi er mange som ser kun meningsløshet i å nekte mennesker helt grunnleggende rettigheter som rett til språkopplæring, utdanning, arbeid og helsehjelp. Fjorårets Yemane-dag ble markert med fakkeltog og solidaritetsarrangement i Vår Frue kirke. Noen av medlemmene fra Mennesker i Limbo bar plakater med antall år de har levd som papirløse i Norge. Vi skal i gang med å trykke opp nye plakater etter nok et år uten grunnleggende rettigheter.

Det er en gåte at land norske myndigheter fraråder oss å reise til, anses som trygge å tvinge mennesker tilbake til, skriver Stine Sundan (bildet) og Nils Åge Aune i Kirkens Bymisjon. Foto: Privat

8.januar 2024 har Kirkens Bymisjon sammen med Trondheim SV, Nidaros bispedømme, Kirkelig fellesråd i Trondheim, Kvinneliga for fred og frihet - IKFF Trondheim, Refugees Welcome to Trondheim, Mennesker i Limbo Trondheim, AUF, Senterkvinnene, Trondheim MDG, Trondheim KrF, Trondheim Venstre, Rødt Trondheim, Trondhjem Sanitetsforening og LO i Trondheim og omegn gleden av å invitere byen med på Yemane-dagen 2024 med fakkeltog fra Nidarosdomen og markering i Vår Frue kirke. Alle støttespillere, venner, politikere og medmennesker som er sammen med oss i kampen for mer synlighet, rettferdighet, likeverd og et bedre liv for lengeværende asylsøkere er invitert.

La årets markering bli begynnelsen på en endring. Dette er en mangel på nestekjærlighet vi ikke kan være bekjent av. Vi er enige med de papirløse om at de bør få jobbe og betale skatt i stedet for å leve i passivitet på statens regning. De må få rett til arbeid, utdanning, helsehjelp og, som seks partier stilte seg bak i Stortinget tidligere i år, mulighet til amnesti med varig opphold etter fem år.

Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!