Professor Emil Røyrvik på Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU påstår i en kronikk i Adressa at den offentlige debatten om krigen i Ukraina er en trussel mot både fred og demokrati. Han hevder at mediene pisker opp stemningen og at det er en «hekseprosess» mot de som står for et annet syn enn det store flertallet. Røyrvik tar feil. Vi har en politisk debatt om Ukraina i Norge.
Når fred blir fiende
Debatten viser at et samstemt politisk miljø i Norge (med unntak av Rødt) og en samlet presse er tydelige i sin støtte til Ukraina, også med våpen. De som er uenige har fått stor plass i offentligheten. Det pågår også en faglig debatt i akademia om hvor langt Russland skal presses østover og hva som skal være grunnlag for fredsforhandlinger. Det er ikke slik som Røyrvik hevder at kritiske stemmer undertrykkes.
Noen har vært imot å gi våpen til Ukraina i det hele tatt. Røyrviks kronikk viser ikke hvor han står i dette spørsmålet. Men uten en slik støtte ville Ukraina vært utslettet for lenge siden. Russlands mål var å ta hele Ukraina. Det kan Putin se langt etter nå. Det er ingen «hekseprosess» eller forfølgelse av «kjettere» å ha et politisk standpunkt om at å starte fredsforhandlinger nå vil være å gå Putins ærend.
– Vi vil se anger fra russisk side
En «fredsløsning» nå vil måtte skje på Russlands premisser. Det vil være en variant av vestmaktenes forsøk på å skape fred med Hitler i 1938 ved å gi bort en del av Tsjekkoslovakia (Sudetland.) Året etter tok Hitler resten av landet, og angrep Polen. Røyrvik ironiserer over at vi sammenlikner Putin og Hitler. For ukrainerne er ikke dette ironi, de lever med overgriperne ( i alle henseender av ordet) hver dag.
Det er Ukraina selv som må ta standpunkt til når forhandlinger med Russland eventuelt skal starte, og premissene for det. Den vestlige støtten avgjør selvsagt hvilke muligheter Ukraina har. I 1938 fikk ikke Tsjekkoslovakia være med på Munchen-møtet som beseglet landets skjebne. Heldigvis viser Vest-Europa (og USA) fasthet når det gjelder Ukraina. Dette er nødvendig for å hindre russiske erobringstokt mot de baltiske land, Belarus, Georgia og Moldova. Dette er land som er i umiddelbar faresone fordi de tidligere har vært underlagt Kreml.
Har denne krigslysten snart nådd sitt toppunkt?
Vi kan heller ikke, som Røyrvik, bruke begreper som «uavgjort» som et godt resultat av denne krigen. Et «fredsinitiativ» fra Norge med sikte på «uavgjort» legitimerer Russlands interesser i Ukraina. Det er situasjonen på bakken i Ukraina som avgjør styrken ved forhandlinger. Dagens situasjon gir et dårlig utgangspunkt for Ukraina. Så vil det være både den militære situasjonen ved forhandlinger og en realpolitisk situasjon som avgjør hvilke grenser som trekkes. Vi er ikke der nå hvor vi skal strekke ut hånden til Putin.
Røyrvik innleder sin kronikk i Adressa med at «Vi bombarderes daglig av nyheter fra den katastrofale krigen i Ukraina.» Denne uken er det ett år siden Russlands invasjon, og Røyrvik kunne valgt en mer taktfull metafor.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe